Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn Graff Vis mer

DEBATT

Tangen-saken:

Det er ikke rikdom som er problemet

Nicolai Tangen stoppes av det norske likhetsidealet. Ikke fordi han er rik, men fordi regler er absolutte og ikke en relativ størrelse.

Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Det var to fæle pressekonferanser i går. En med Petter Northug, og en med sentralbanksjef Øystein Olsen og finansminister Jan Tore Sanner. I den første så vi en slagen mann i det han selv kalte «et nullpunkt i livet». I den andre så vi en slagen mann som var på nullpunktet i karrieren.

Øystein Olsen, sentralbanksjefen som ble hentet etter strålende meritter i Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå, fikk i går en politisk overhaling av de sjeldne.

Først av en samlet finanskomité på Stortinget, og så av en svært tydelig finansminister Jan Tore Sanner.

Det fikk han som leder av en institusjon, Norges Bank, som politikerne til vanlig forsøker å holde en viss avstand til for å ivareta bankens uavhengighet så langt det lar seg gjøre.

Olsen har hatt ansvaret for en rotete ansettelsesprosess der Norges Bank brøt offentlighetsloven. Han har også hatt ansvaret for å lage ansettelsesavtalen som et samlet politisk Norge nå mener bryter Norges Banks eget etiske regelverk.

KRISEMØTE: Økonom Øystein Olsen og finansminister Jan Tore Sanner holdt pressekonferanse etter dagens krisemøte rundt Tangen-saken. Video: NTB Scanpix Vis mer

Ydmykelsen av Olsen er så sterk at det er egnet til å framkalle sympati og medfølelse. (Det skal man kanskje være forsiktig med å flagge, i alle fall hvis vi skal lære av debatten rundt nevnte Northug.)

Nå hviler et enormt ansvar på Olsen og resten av hovedstyret i Norges Bank. De skal møtes til et ekstraordinært styremøte mandag for å finne ut om de har noe «handlingsrom», som Olsen kalte det i går, for å finne en løsning. Den løsningen må svare på de bemerkningene og påpekningene som Stortingets finanskomité kom med i går. De var krystallklare, og det er like greit å sitere de to mest sentrale i sin helhet:

* Leder for NBIM kan ikke ha et eierskap eller interesser som skaper eller kan fremstå å skape interessekonflikter som er egnet til å svekke tilliten og omdømme til Norges Bank, i henhold til bankens egne etiske prinsipper for ansatte.

* Leder for NBIM kan ikke ha eierskap eller interesser som svekker eller kan svekke SPUs arbeid med skatt og åpenhet

Med andre ord: Tangen kan ikke ha eierandeler i hegdefondet i London som han har bygget opp, Ako Capital. Han kan trolig heller ikke ha eierandeler i selskaper i såkalte skatteparadiser.

Han må gjøre som den forrige oljefondsjefen, Yngve Slyngstad. Han må ha alle sine investeringer i Norge. Grunnen til det er enkel, og ligger i oljefondets egentlig navn: Statens pensjonsfond utland. Fondet har sine plasseringer i utlandet, og da kan ikke lederen av fondet være investert samme sted.

«Handlingsrommet» Øystein Olsen vil undersøke, dreier seg i realiteten derfor om Nicolai Tangen går med på denne løsningen.

Noen nye løsninger med flere mellommenn, styrking av compliance-avdelinger eller liknende kan Norges Banks hovedstyre trolig bare droppe tanken på. Slike konstruksjoner vil trolig bli avvist av Jan Tore Sanner.

Sanner får oversendt Norges Banks forslag når det er klart, og han kommer til å være streng. Han var streng allerede i går. Sanner gjorde det klart at han ennå ikke har instruert banken, slik det viser seg at loven åpner for. Det vil han vurdere å gjøre, hvis den nye løsningen fra Norges Bank ikke er god nok. Hva avgjør det? Det vil være en politisk vurdering. Hvis Sanner ikke tror Stortinget oppfatter løsningen Norges Bank kommer med som et godt nok svar på de kravene Stortinget har stilt, vil Sanner trolig instruere banken.

Sanner truer med instruering. Det er en type setning som får deg til å grøsse - bare når det kommer fra korrekte finansministre fra Høyre.

Saken er ikke bare pikant og spektakulær, den er også historisk - og av prinsipiell betydning. Vi er nå kommet til ytterpunktet av Norges Banks uavhengighet, og forbi. Dermed trer et viktig faktum fram: Norges Bank har ikke uavhengighet som om den var en statsmakt. Det ville vært helt utenkelig å gripe inn på samme måte overfor domstolene. Norges Bank, derimot, er under overordnet politisk kontroll - som er regulert gjennom et lovverk.

I tillegg har denne saken vist oss noe om likhetsidealet. Det står sterkt her i Norge. Det er sikkert mange som har et anstrengt forhold til Tangens formue, men det er ikke denne delen av likhetsidealet som har vært styrende i denne saken. Det er likebehandlingsprinsippet som har trumfet.

Øystein Olsen har selv gjort rede for hvorfor dette prinsippet er brutt i denne prosessen. I høringen i finanskomiteen i forrige uke mente han det var greit at Tangen hadde et passivt eierskap i Ako Capital, fordi han hadde gjort så mye annet for å tilpasse seg kravene til stillingen. Han skulle flytte hjem, skatte til Norge og selge seg ned i Ako-systemet. De store grepene han hadde vært villig til å ta, «viste at han var svært motivert for jobben», som Olsen sa.

Logikken ser ut til å ha vært: Siden Tangen måtte gå så langt for å møte kravene, lenger enn noen andre kandidater, var det greit at han bare gikk to tredjedeler av løypa.

Nei, sa Stortinget. Privilegier som må oppgis, er ikke en byrde. De er først og fremst privilegier. De må oppgis for at Tangen skal kunne bli en trygg leder for et oljefond som er avhengig av et plettfritt renommé i det norske samfunnet.

Enten kaster Tangen kortene, eller så selger han seg ned og flytter verdiene til Norge. Vi kan fortsatt ende opp med en rik leder for oljefondet, Tangen har en stor, personlig formue. Det vil det politiske Norge leve godt med.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer