Det varsles om nye innstramninger.

Smitten øker, sies det, av Bent Høie, i regjering.

Vi trenger en ekstra innsats, for å slå ned på pandemien, skrives det, i tekstmelding, fra kommunen.

Nei, dere kan ikke få noen ekstra innsats nå, svarer jeg, i avisa, i dag.

Det er vi som må få en ekstra innsats.

Det er vi som må be om en alternativ plan.

Det er vi som må be om beredskap.

Det holder ikke med en vaksine som vi kanskje skal få mange nok av, en gang i fremtiden, men som kanskje ikke hjelper mot mutasjoner, uansett.

Nei, vi ber om en plan for hvordan dere skal møte økt smitte i samfunnet, og vi ber om det nå.

Vi ber om det, samtidig som vi lurer på hvorfor dere ikke har laget en slik plan før?

Dere har hatt et år på dere, likevel, det eneste dere maner til er at vi skal holde avstand; treffe få mennesker; ha hjemmekontor; bli skilt; gå konkurs; holde ut; leve et kontaktløstliv.

Et liv vi alle blir syke av.

For alt blir bra igjen, en gang, der ute, i fremtiden.

Men alt blir ikke bra igjen, uansett om vi tegner aldri så mange regnbuer på vinduene våre.