DEBATT

Klimakampen:

Det er tid for tang

I generasjoner har vi søkt mot havet når problemer skal løses, munner mettes og inntekter sikres. Nå må vi gjøre det igjen.

LØNNSOMT: Tang og tare er verdens største akvakulturindustri. Estimert til å være verdt hele 300 milliarder kroner innen 2025, skriver kronikkforfatteren. Foto: Seaweed Solution
LØNNSOMT: Tang og tare er verdens største akvakulturindustri. Estimert til å være verdt hele 300 milliarder kroner innen 2025, skriver kronikkforfatteren. Foto: Seaweed Solution Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Eva Helen Rognskog. Foto: Torstein Gamst
Eva Helen Rognskog. Foto: Torstein Gamst Vis mer

Paradoksalt nok gjør fornybar vannkraft det krevende for Norge å nå klimamålene for 2030 og 2050. Løsningene finner vi, nok en gang, i havet.

Det er bare noen få, små uker siden Norge ga sine klimaløfter til verdenssamfunnet under klimatoppmøtet i Glasgow. Men allerede har vi fått en fersk rapport som viser at vi neppe når klimamålene for 2030. Vi kommer ikke engang halvveis, konkluderer DNV og Norsk Industri. Heller ikke løftet om et klimanøytralt Norge i 2050 er innen rekkevidde.

GÅR VIRALT: Postens julefilm i år har fått navnet «When Harry met Santa». Se hvorfor den har skapt reaksjoner flere steder i verden. Video: Posten. Vis mer

Norge kan ikke, som mange andre land, skru av kullkraftverkene og få umiddelbar klimaeffekt. Vår vannkraft er allerede fornybar. En rekke sektorer, som transport, landbruk og industri, må derfor akselerere sine klimakutt. For å møte framtidas behov, må vi i tillegg få fart i produksjonen av grønn energi. Atomkraft er det imidlertid ingen som vil ha.

Det er dyrt, vi mangler kompetanse og må ta vare på farlig avfall i hundrevis av år. Vind på land og arealkrevende solparker er politisk krevende. Effektiviseringen av vannkraften er ikke på langt nær nok. Løsningen finner vi på havet – nemlig flytende og fast havvind.

Men selv om vi kutter raskere og bygger fornybar kraft i større tempo, når vi neppe 1,5 gradersmålet. Derfor må vi fjerne CO₂ fra luft og vann. Forrige regjering lanserte prosjektet «Langskip» og vedtok milliardstøtte til Norcems planer for å fange og lagre karbon. Brevik-selskapet har ambisjoner om å fange 400 000 tonn CO₂ årlig. Fortum Oslo Varme hadde også planer om å fange 400 000 tonn CO₂ årlig på sitt avfallsanlegg i hovedstaden, men EU vendte nylig tommelen ned for konsernets milliard-søknad.

Men et nei fra EU betyr ikke at karbonfangst er bortkastet. Tvert imot, det er fortsatt nødvendig og også her kan Norge finne en løsning på havet. Eller på havets bunn for å være nøyaktig. Som planter på land, bruker også tang og tare fotosyntese for å absorbere CO₂ og produsere oksygen.

Beregninger viser at alger, tang og tare produserer et sted mellom 50–80 prosent av verdens oksygen-behov og fanger karbon opptil 50 ganger raskere enn skog. Tro det eller ei, men i Trondheim dyrkes allerede tang for å absorbere CO₂.

Tall fra Sintef viser dessuten at effektiv, målrettet tareproduksjon kan fjerne fire millioner tonn CO₂ fra havet om vi kommer opp i en årlig produksjon av 20 millioner tonn tang. Smak på det tallet. Fire millioner. Det er 10 ganger mer enn CCS-prosjektene til Fortum Oslo Varme og Norcem, og tilsvarer omtrent 8 prosent av Norges totale klimagassutslipp.

Som om ikke det var nok viser forskning at tang kan redusere utslipp på overraskende vis: Som storfefôr. På verdensbasis er det cirka en milliard storfe i melke- og kjøttindustrien. Deres drøvtygging produserer metan i enorme mengder.

En ku kan rape og prompe mellom 250–500 liter metan om dagen, og verdens kuer slipper ut mer klimagass enn hele den indiske økonomien, ifølge anerkjente Time. I et nytt, britisk prosjekt fores imidlertid kuer med tang og tare, og forskerne ser overraskende resultater. De tror tangen kan redusere klimautslippene med minst 30 prosent uten å redusere kvaliteten på kjøttet.

Trøffeltang, fingertare, søl og sukkertare: Bare i Norge finnes det hundrevis av tang og tare-arter. Globalt så mange som ti tusen. Kanskje enda flere. Noen er millimetersmå, andre kan bli mange meter lange giganter. Alle er de viktige i klimakampen, og på FN-toppmøtet i Glasgow fikk tang og tare heldigvis sin renessanse.

Litt fordi verden trenger mer sunn mat. Litt fordi dette allerede er en global industri i 100-milliardersklassen som øker med minst åtte prosent i året. Men kanskje mest på grunn av tangens evne til å binde klimagasser.

Tang og tare er verdens største akvakulturindustri. Estimert til å være verdt hele 300 milliarder kroner innen 2025. Målt i tonn er asiatisk tang- og tareproduksjon langt større enn norsk lakseoppdrett, men produksjonen er som oftest manuell.

Oppskalering, automatisering og industrialisering er nødvendig, og asiatiske land leter etter nyskapende teknologi. Behovet for data om lys, temperatur, strømforhold og saltinnhold er viktig for å overvåke vekst og kvalitet.

Her hjemme har vi ikke helt oppdaget potensialet for norsk innovasjon i dette gigantiske markedet, men vi har verdensledende kompetanse på industri og operasjoner i havet. I generasjoner har vi søkt mot havet når problemer skal løses, munner mettes og inntekter sikres. Nå må vi gjøre det igjen. Fordi det er lønnsomt. Og fordi vi ikke når våre viktige klimamål uten hjelp fra havet. Det er tid for tang.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer