Skal vi driste oss til å si at det er tegn i tida? At flom vest i Tyskland – midt i det velutviklete Europa – krever hundrevis av menneskeliv. At hetebølger helt ute av kontroll herjer på USAs og Canadas vestkyst. I byen Lytton like ved Vancouver, så er det for eksempel målt 49, 6 varmegrader. At det ikke bare er i vest, men også i øst, det går galt. At en by som Moskva i sommer har hatt rekordvarme, og i Sibir så herjer de årlige storbrannene, som hvert år brenner ned områder så store som hele europeiske land, fordi temperaturene de siste åra er målt nesten like høye som den i Lytton. At et sted som Madagaskar har rekordtørke, og at millioner derfor trues av sult.

I øst, i vest, i nord, og i sør. Det går til helvete. Både på første, på andre, og på tredje klasse, hvis vi ikke gjør noe dramatisk nå. Så la oss igjen konstatere at vi er i samme båt. De menneskeskapte klimaendringene påvirker oss alle, selv om den påvirker de fattigste mer enn oss. Men «vi» er heller ikke unntatt fra helvete. Brannene rundt byer som Vancouver og Seattle rammer de velstående i Canada og USA, akkurat slik flommen vest i Tyskland, som nå også har nådd Østerrike og Belgia, gjør det. Og også i Finnmark og i Lappland har det blitt satt solide varmerekorder i sommer. Skal de ukontrollerte brannene også komme hit, slik de jo gjorde – ved nærmere ettertanke – for bare tre somre siden?