Jo fattigere du er, dess dyrere blir hverdagen. De med lite fra før er tapere på boligmarkedet, i matbutikken, i banken og i rettssystemet. Tilsynelatende nøytrale bestemmelser rammer de fattige hardere enn andre.
Historisk har Norge vært et forholdsvis egalitært samfunn. Før innføringen av velferdsstaten, var det vanligere å være fattig enn rik.
Dagens fattige, derimot, er en liten gruppe som kjemper en ensom kamp mot synlige tegn på fattigdom. Selv om fattige i dag har en mye høyere levestandard enn fattige før i tida, er den relative fattigdommen vanskeligere å bære enn faktisk fattigdom.
Husbanken og Lånekassen har spilt en viktig rolle for sosial mobilitet i boligmarkedet og i utdannelsessystemet. Men i dag øker forskjellene. De aller rikeste drar ifra. Blant annet fordi avkastningen på kapital vokser raskere enn avkastningen på arbeidsinntekt, som er hovedbudskapet til den franske økonomen Thomas Piketty i bestselgeren «Kapitalen i det 21. århundre».
«Hæ? 4000 kroner for 2 sanger?»
Egen bolig er folks viktigste kapitalobjekt. Men 23 prosent har ikke råd til å kjøpe egen bolig. I stedet må de betale høy husleie i et opphetet leiemarked som følge av renteøkningen. De som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, går glipp av en kapitaløkning som følge av verdistigning og de nyter heller ikke godt av et rentefradrag. Det finnes ikke noe tilsvarende leiefradrag.
Det er også dyrt med høye lån i økonomiske nedgangstider. Når Sentralbanken setter opp styringsrenten og bankene følger opp med renteheving, rammes de med lavest inntekt hardest, fordi renteutgiften utgjør en relativt stor del av husholdningsbudsjettet.
Nå er det ingen som forventer at Kjerstin Braathen skal opptre som en hellig Samaritan og ikke sette opp lånerenten. Da ville man jo ikke fått bukt med inflasjonen, som er hele poenget med de mange rentehevingene.
Men DnB-sjefen øker ikke innskuddsrentene i takt med utlånsrentene og dermed skaffer hun seg et pent overskudd og fornøyde eiere, som kan innkassere et solid utbytte.
I år delte DNB ut over 19 milliarder i utbytte og banksjefens aksjepost økte i verdi. Det gode resultatet skyldes i hovedsak differansen mellom innskudds- og utlånsrente ifølge Dagens Næringsliv
Den svenske finansministeren ba bankene moderere rentehevingene. På spørsmål fra SV om Vedum kunne gjøre det samme, slik at ikke konsekvensene av stram pengepolitikk ikke skulle ramme så skjevt, svarte Vedum nei.
Plutselig var vanlige folk ikke så viktig. Renteforhandlinger fikk være et forhold mellom banken og kunden mente Vedum.
Verdisynet vårt skaper fattigdom
Økonom og spaltist i Financial Times, Martin Sandbu, skriver i boka «The Economics of Belonging» at finanssektoren må reguleres bedre for å dempe sosial ulikhet, som igjen vil føre til mistillit til det demokratiske systemet.
Den konservative nestoren Martin Wolf i samme avis deler mange av Sandbu sine ideer i den nylig utgitte boka «The Crisis of Democratic Capitalism».
Demokratiets legitimitet utfordres også av politikere som misbruker frynsegoder og ikke forstår at habilitetsreglene skal hindre dem i å berike seg selv, eller skape en mistanke om at de beriker seg selv, på grunn av sin stilling.
Økonomikommentator i NRK, Christine Langum Becker, peker på at lovgiver har vedtatt mye strengere habilitetsregler for næringslivet, enn for seg selv. Politikere har ingen rapporteringsplikt ved aksjekjøp.
Farlig puteprat
Derfor kunne Huitfeldts ektemann sysle med aksjetrading bak angivelig vanntette skott. I motsetning til langsiktige investeringer, er aksjetrading mer alvorlig fordi det i stor grad kan påvirkes av politiske vedtak.
Men er det så viktig at habilitetsreglene etterfølges?
Ja, for det handler om tillit, som er samfunnets og demokratiets lim som det heter i festtaler. Antall demokratier i verden er synkende, og i vårt nærområde pågår det en krig mellom demokrati og diktatur.
Det ser ut som statsrådene mangler evne og vilje til å etterleve regler, som har til formål å skape tillit. Utenriksministeren hevder hun ikke forsto reglene, og har til nå fått delvis aksept for det. Vanlige folk derimot blir møtt med at de selv har ansvar for egen rettsvillfarelse.
Huitfeldt har også hatt hele UD-apparatet til disposisjon i denne saken. Det står i grell kontrast til behandlingen NAV-ofrene som fikk fengselsstraff for å ha tolket loven feil. Mandag 11. september starter pilotsaken for NAV-ofrene, som krever oppreisning på vegne av alle de som urettmessig ble dømt for bedrageri.
- Klassejus er det verste jeg vet, sier sjefen i Økokrim, Pål K. Lønseth til Dagens Næringsliv.
Han innrømmer at de med mye ressurser oppnår bedre resultat enn de mindre ressurssterke.
I likestillings- og diskrimineringsloven er det ingen regler som forbyr indirekte forskjellsbehandling på grunn av fattigdom. Det er bare kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering eller alder som er forbudt.
Økokrims valgkamp
Det er særlig medfødte tilstander som vernes, i motsetning til fattigdom som antas å være selvforskyldt, selv om studier fra Statistisk sentralbyrå viser at økonomiske levekår har en tendens til å gå i arv.
En størst mulig grad av likhet er en forutsetning for velfungerende demokratier, skriver Thomas Piketty i boka «Kapital og ideologi». Norden blir ofte trukket fram som et godt eksempel.
De Gule Vestene i Frankrike er et eksempel på hvordan en miljøavgift kan føre til store demonstrasjoner dersom den oppleves som urettferdig.
Drivstoffavgiften som ble innført i kjølvannet av Parisavtalen, ble ansett å være usosial, fordi den rammet de minst velstående som var avhengig av bil og ikke hadde tilgang på offentlig transport, slik som politikerne i Paris.
Hvorfor skulle de alene bære de økonomiske kostnadene ved Frankrikes CO₂-kutt?
Et liknende argument kan de med dårligst råd i Norge bruke. For hvorfor skal de straffes økonomisk, når de lever mest bærekraftig av alle?
De fattige forbruker minst. De tar buss i stedet for bil, de reiser ikke på helgetur til London, de bruker mindre strøm, kjøper færre klær og forbruksvarer og de bygger ikke ned natur ved å sette opp hytte. De er på lag med framtida.
