DEBATT

Det har blitt legitimt å «disse» Pride

Dette går rett og slett ikke lenger. Vi må roe oss ned, alle sammen.

PRIDE: Juni er pride-måned. Her fra paraden i Oslo sentrum i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB
PRIDE: Juni er pride-måned. Her fra paraden i Oslo sentrum i fjor. Foto: Terje Pedersen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

*Dette innlegget ble opprinnelig publisert på Anne Holts Facebook-side. Republiseres med tillatelse.

Forleden tok en bekjent kontakt med meg og hevdet – litt undrende - at det var blitt mer legitimt å snakke ned, «å disse», Pride i 2022 enn det har vært på lenge. Det samme hadde slått meg. Etter noen timers skjermtid med noenlunde presise søk, mener jeg det er dekning for påstanden. I alle fall er kritikken, småsparkene og den direkte hetsen blitt mer synlig. Dette kan ha mange årsaker. Bare forskning vil kunne vise om påstanden er korrekt, og hvilke årsaker fenomenet i så fall har.

I mellomtida kan man bare spekulere, mer eller mindre kvalifisert. For det første kan det være et gufs av det reaksjonære. Vi ser at troen på det gamle, det tradisjonelle, det religiøse, det illiberale, tar fart også langt utenfor Russland. Vi ser at stadig flere, og til dels toneangivende, norske offentlige debattanter uttrykker forferdelse og pessimisme når det gjelder liberaliseringen av synet på både sex, familiekonstruksjoner og andre beslektede temaer. Dette perspektivet lar jeg ligge i denne teksten, noe som på ingen måte betyr at det er uinteressant. Tvert imot.

PRIDE: Det ble oppstyr i forkant av årets pridefeiring i Lesja, med blant andre Jan Thomas. Dette sier han selv om bråket. Reporter: Sofie Losen. Video: Edward Stenlund / Dagbladet TV Vis mer

Men til det opplagte. At sosiale medier tas i bruk av stadig flere, i alle aldrer, kan være en årsak til økt støy. At kampen for skeive rettigheter her til lands nå har kommet så langt at det er mer stuerent å kritisere den, en annen. Det siste forklarer i så fall det som måtte være av saklig kritikk, men ikke hvor hardt noen slår. Hvor hånlig så merkelig mange flirer. Hvor legitimt det har blitt å eksponere de «verste bildene» man kan finne, og på hundefløytevis invitere grumset til overflaten. Og la oss være ærlige: «Det verste» folk åpenbart kan forestille seg, er minimalt kledde homser i skjæringspunktet S/M og (minimalt med) lær. Særlig hvis et av «barna våre» står og ser på. Pinlig, egentlig. Ikke for de lettkledde i oksehud, men for folk som reagerer.

Å reagere aggressivt på lærhomsers (for mange) noe odde påkledning i Pride-paraden (de har faktisk ikke sex der de går, det dreier seg om antrekk), er 1982 i snerpethet og seksualangst at det er rart folk tør å gi uttrykk for det. Dette er noe så gammeldags som rene fordommer. Og når det gjelder barna? Hold dem unna Pride om den mindreårige ungen din vet så påfallende mye om seksualitet at de setter et øyeblikkelig likhetstegn mellom halvnakne homse-stumper eid av syngende, blide og flaggvaiende menn, at smårollingen øyeblikkelig tenker sex. Om barnet ditt er eldre, vit da at de vet så uendelig mye mer om seksualliv enn du forestiller deg i dine verste mareritt. Dette er ikke nytt for poden. For alle oss andre som slapper en tanke mer av: Ungene slår seg greit til ro med en veldig enkel, sann forklaring: «De gutta liker godt å ha på seg akkurat det der».

En enda enklere løsning: Hold både deg og familien din langt unna paraden. Det er fortsatt frivillig å dra til sentrum akkurat den dagen. Selv kan jeg ikke fordra 17. mai, av mange grunner. Holder meg vekk. Men hey, jeg syns da folk skal kunne kose seg på nasjonaldagen, og gå i svære tog om de vil (og de togene er i sannhet digre!). Akkurat som 17. mai, er Pride her til lands blitt en feiring av det store, overordnede. I mai feirer vi frihet og selvstendighet og demokrati, i juni feirer vi retten til å «elske hvem vi vil».

Men det står selvsagt en svær elefant i det rommet som heter Pride, som det som regel gjør i de rommene der forakten trives. Elefanten i dette rommet har mange navn. Ett av dem er kjønnsteori. Pride eies av organisasjonen FRI og fylket Viken. Sistnevnte er det mange meninger om, men det er vanskelig å se at noen er nevneverdig provosert over noe annet ved Viken enn at det kanskje ikke burde være et fylke. FRI, derimot, er en annen historie. FRI driver politikk. Å ha en grunnleggende oppfatning om at alle mennesker skal være frie og kunne elske hvem de vil, er ikke politikk. Å ha meninger omkring hvordan offentlige midler skal brukes, for eksempel når det gjelder hjelp til mennesker som mener seg født i feil kropp, er politikk. Å ha meninger om hvor gamle barn skal kunne være før de får gjennomgå irreversible, kroppslige forandringer, er for eksempel både politikk og ideologi og medisin. Organisasjonen FRI er bærer av en ideologi det er lov å være enig eller uenig i. For alle.

Ordskiftet når det gjelder transpersoner og kjønnsteori er likevel blitt aldeles for hardt. Det er ikke lenger skyttergraver på hver sin side, det er blitt en slagmark av eder og forbannelse og maskingeværsalver. Jeg har selv opplevd å forsøke å si noe om dette, høyst velmenende, men ble umiddelbart erklært å være en «homofob, transfob rasist» av en transaktivist. Det ble litt mye, syns jeg, så jeg klappet igjen. Når jeg ikke gjør det her og nå, er det i et (sikkert fåfengt) forsøk på å peke på det for meg opplagte: Hvis vi slutter å være villige til å forsøke å kommunisere på noenlunde sivilisert vis, vil det skade alle parter. Men mest av alt rammer det de menneskene som trenger vår forståelse, vår støtte og ikke minst vår beskyttelse, de iblant oss som har en oppfatning av eget kjønn og seksualitet som faller utenfor det vi etter hvert er vant til: De heterofile og de homofile cis-ene.

Jo nærmere en debatt kommer selve vår identitet, vårt selv, jo verre er det at diskusjonen går i stå. Når mange, både transaktivister og andre hevder at skeive trekker stigen opp etter seg ved manglende støtte til nysynlige grupper, har de faktisk rett. Det minste vi som har størstedelen av kampen bak oss kan gjøre, er å utvide vår egen solidaritet. Men selvsagt ikke ukritisk.

Pride i Norge er først og fremst en feiring av mangfold og selvsagte menneskerettigheter. Det er en saluttering av hva landet vårt har oppnådd. Av at folk som meg kan leve trygge, gode liv i de familiekonstellasjoner vi trenger og ønsker. Men det er også en markering av at vi er et stykke fra mål, og av at det virkelig er forskjell på folk. Forskjeller jeg er redd bare kommer til å bli større, så lenge ordskiftet stadig blir beskere.

Dette går rett og slett ikke lenger. Vi må roe oss ned, alle sammen. Det kan ikke være slik at for eksempel skepsis mot kjønnskorrigerende behandling på svært unge mennesker skal bli gjenstand for refleksiv hatefull retorikk ispedd edder og galle fra ellers velmenende mennesker. Det må være fullt ut legitimt å mene at ideen om flytende kjønnsidentitet er feil. Men det kan heller ikke være slik at kjønnsidentitet og seksualitet vi ikke helt forstår, fritt skal være gjenstand for latterliggjøring, aggresjon og spit. Det burde aldri være lov å tre sine egne normer over hodet på mennesker som fornekter de samme. Slik sett kan Pride bli så mye mer enn en fest og feiring av det som ligger bak oss, det kunne bli en sivilisert arena for fruktbar diskusjon omkring det som ligger i framtida: hva vi som fellesskap kan gjøre for at flest mulig skal få de samme sjansene til gode liv som resten av oss.

Som femtenåring, ung og usikker på egen seksuell legning, satt jeg en gang foran TV-en med min elskede farmor. Kim Friele ble intervjuet, og vi satt i taushet. Da innslaget var over, sa farmor (født i 1905!): «Jeg skjønner meg virkelig ikke på denne homoseksualiteten. Men jeg kommer i hvert fall ikke til å begripe noe av den om jeg ikke er villig til å lytte.»

Akkurat den setningen gjorde livet mitt så uendelig mye bedre. Så om det er mye ved kjønnsteori jeg ikke kan begripe, og ganske sikkert noe jeg ikke kommer til å være enig i uansett hvor mye jeg lærer, og om jeg for eksempel er aldri så skeptisk til å la unge mennesker gå gjennom irreversible kroppsforandringer, har jeg troen på at Pride også kan være dette: En arena for erkjennelsesutvidelse og forståelse.

Det er jo lov til å håpe. Troen er det dessverre langt verre med.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer