KOMMENTARER

Arkitekturopprøret:

Det styggeste av alt

Arkitekturopprøret bommer på hovedproblemet.

Det styggeste av alt
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Ja, noen bygninger er stygge. Det er deilig at noen sier det.

Arkitekturopprøret har truffet en nerve. Instagram-kontoen har startet en arkitekturdebatt Norge ikke har sett maken til på lenge. Endelig når debatter om estetikk, farger og detaljer Dagsnytt 18 og andre store flater. De inspirerer til større visuell variasjon og debatt om gode bomiljø. Men de virkelige tabbene i byutviklingen er ikke fasader og stilart. Derfor bør heller ikke opprørerne få noen avgjørende innflytelse på de viktige planene som legges nå - som Oslos områdeplaner og kommende høyhusplan.

På Instagram presenterer Arkitekturopprøret visuelt forfall: De setter pene, gamle bygg opp mot nye, stygge bygg. Alle har en mening om det vi ser rundt oss. Mange lar seg irritere. Nye boligprosjekter viser seg for ofte som grå ørkenlandskap med øde gater, med så tett mellom husene at du kan spytte kirsebærstein fra en veranda til en annen. Etter at Dagbladet flyttet til Hasle, har jeg sett mange slike eksempler på vei til jobb. Det gjør meg rasende å høre utviklere skryte av nabolaget.

Når statsråd Nicolai Astrup kaller debatten «et sidespor» og arkitekter som vanlig hevder bygg verken kan være stygge eller pene, forsterker det aksjonistenes forståelse av seg selv som folket mot eliten.

Gruppa er ganske ny, men saken er gammel. Hovedarkitekten er den mangeårige stedsaktivisten Audun Engh, med bakgrunn fra blant annet Gateavisa, Allgrønn og som leder for INTBAU Skandinavia. Den kryptiske forkortelsen betyr «International Network for Traditional Building, Architecture and Urbanism» og har prins Charles som sin høye beskytter. De er ikke bare for farger og fine plasser, men mot moderne arkitektur.

Prinsens prosjekt er blitt en hel egen landsby i hans bilde: Poundbury, påbegynt i 1993. Tanken er en tett by med bærekraftige prinsipper og helt uten moderne arkitektur, inspirert av klassiske stilarter. Til tross for en stor andel sosiale boliger er prisene høyere enn ellers i distriktet og innbyggerne mer homogene. Manglende byliv og et preg av kulisser har vært kritikernes viktigste innvending.

Arkitekturopprøret presenterer et liknende program. De vil ha bygg i «menneskelig målestokk», som «taler til oss på et språk vi forstår» og vil ha «fri bane for bygg av tradisjonell form». Dette kan fort bli like kjedelig som den arkitekturen de vil bekjempe. God stedstilpasning er ikke blasse kopier, det er arkitektur skapt for et bestemt sted. Det kan like gjerne være et stilmessig brudd som det motsatte.

Arkitekturopprøret peker på et symptom, men stiller feil diagnose. Medisinen kan derfor gjøre mer skade enn godt. Grunnen til at vi får stygge byggeprosjekter er ikke først og fremst late arkitekter, men dårlige rammevilkår. Stygge boliger er ofte dårlige boliger, det flate uttrykket på utsiden gjenspeiler boforholdene på innsiden.

Norske politikere har gjennom stadig svekkede krav til byggebransjen gjort det mulig å bygge mindre og dårligere boliger. Med mindre rom, færre rom og uten vinduer i alle rom. Nå kan man bygge leiligheter som er lavere under taket og med mindre lys enn før. I år fjernes også kravet om direkte sollys inn til alle boliger.

Flere vil måtte nøye seg med såkalt fattigmannssol, gjenskinn fra andres vinduer. Nye leiligheter bygges uten kjøkken og med sovealkover uten eget vindu. Det sier seg selv at slike bygg får stor utskifting av beboere, som kjøper smått og dårlig for å komme inn på boligmarkedet - og flytter videre så snart de får råd til noe annet. Slik forsterkes dårlige bomiljø og sosiale forskjeller.

Det norske boligmarkedet er Europas mest liberale. Politikerne har i for stor grad gitt fra seg verktøy til å styre utviklingen. Eiendomsutviklerne har fått for stor makt. Boligmangelen presser prisene skyhøyt, helt uavhengig av kvalitet. Når løsningene skal være billigst mulig, blir de også dårlige. Kostnadskuttene ender som profitt istedenfor lavere priser.

Arkitekturopprøret peker på noe helt sentralt: Byutvikling styres ikke best av ren markedstenkning. Men når nå føringene legges for framtidas utvikling, nytter det ikke bare å drømme om fortida.

Et pent bygg kan være fortryllende funksjonalistisk som Ekebergrestauranten, vidunderlig art deco som Chrysler Building eller magisk antikt som Pantheon. De har gode materialer, vakre detaljer og arkitektur som både markerer sin tid og overlever den. Dårlige bygg er stygge bygg, uansett stil.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer