Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Det uanstendige

Vi er ikke vant til at vanlige politiske meningsytringer blir stemplet som uanstendige.

Styreleder i SAS,

Egil Myklebust, slapp forleden ut et ord som vi sjelden hører i samfunnsdebatter der politikk og økonomi er tema: uanstendig. Når et slikt ord rettes mot andre, blir det ofte forsterket av harme, indignasjon og en forurettet attityde som ikke etterlater tvil om at en grense er passert. Myklebusts ansiktsuttrykk var ikke til å ta feil av. Han mente at politikernes kritikk generelt og SVs Øystein Djupedals angrep mot ham selv og SAS spesielt, var uanstendig.

Det interessante er

hvordan han her beveger seg over i moralen. I en viss forstand kan det tolkes som om han, tappet for alle andre argumenter, må ty til moralske karakteristikker. Spørsmålet er imidlertid hva slags moral det er snakk om?

Anstendighet har i dagligtale å gjøre med sømmelighet, det å være respektabel. Det uanstendige forbinder vi gjerne med en person som utfordrer og provoserer gjengs eller normal oppførsel i det daglige samkvem, kanskje særlig i forhold som har å gjøre med sex, alkohol eller for den saks skyld språkbruk; Otto Jespersen har utvilsomt angrepet herskende anstendighetsfølelse i mange hjem. Myklebusts utfall er annerledes. Vi er ikke vant til at vanlige politiske meningsytringer - også slike som krever sjefers avgang - blir møtt med ord som uanstendighet. Som en av Norges mektigste industriherrer må Myklebust tåle - og tåler trolig - den kritikken han ble møtt med. Et litt arrogant, men logisk svar fra hans side ville være at politikernes meninger bygger på uforstand. Da ville han holdt seg til den samme språklige sfære.

Et par tanker melder

seg ved bruken av ordet uanstendig. For det første den mulighet at Myklebust subjektivt sett føler seg støtt. Politikerne har selv overlatt ansvaret til styret og markedet, og innenfor det systemet gjør han alt som står i hans makt. Ingen skal få insinuere annet. Det er i så fall en forståelig reaksjon, men samtidig er det en personlig inderliggjøring av hans samfunnsrolle som styreleder i et stort nordisk selskap.

Er det en riktig iakttakelse at toppledere i tiltakende grad bruker sine personlige følelser på en måte som bagatelliserer eller unnskylder deres samfunnsroller? Kan ikke følelsesutbruddene, som ofte er uangripelige, være bevisst maktutøvelse?

Den andre tanken

lurer på i hvilken grad markedets lover former tanker og holdninger - moral. Til og med livssyn. En ansvarsfull og lojal styreleder vil selvsagt handle umoralsk og uanstendig dersom han lar seg lede av andre - enn sine aksjonærer.

Og sånn er aksjedemokratiet i ferd med å få sin moralske himmel som fordømmer alle med et annet samfunnssyn som uanstendige.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media