DEBATT

Amanda-utdelingen i Haugesund:

- Det var noe sårbart over dem

Amanda-utdelingen 2020 var nedskalert og litt nervøs, men belønnet noen svært verdige vinnere.

RØRT: Thorbjørn Harr takket sin kone i takketalen da han vant pris under Amanda-utdelingen. Foto: Jan Kåre Ness / NTB scanpix
RØRT: Thorbjørn Harr takket sin kone i takketalen da han vant pris under Amanda-utdelingen. Foto: Jan Kåre Ness / NTB scanpix Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

HAUGESUND (Dagbladet): Egentlig så de litt sårbare ut. Blomsten av norske skuespillere og filmskapere, staset opp og pudret ned, satt i spredt formasjon på Festiviteten i Haugesund, i anledning årets utdeling av Amanda-prisene. På grunn av festivalens coronatiltak var det flere seter mellom dem og sidemannen. Det var ingen å hviske i øret, ingen å fnise sammen med da programleder Odd-Magnus Williamson beskrev kulturminister Abid Rajas tilstedeværelse med ett ord («modig»). Der satt de, hver for seg, og skulle gjøre noe vi, og de, vanligvis gjør i flokk: Le, juble, applaudere. Det ble en annerledes prisutdeling, litt nervøs, men med sin sjarm.

Det ble også en prisutdeling vel verd å gjennomføre, fordi det siste norske filmåret var vel verd å feire. Det er vanskelig å lage god film, og det er ikke gitt at et lite filmland som Norge hvert år gir fra seg så mye som to virkelig gode dramafilmer. Men slik var det denne gang: Både Dag Johan Haugeruds «Barn» og Maria Sødahls «Håp» er genuine perler, observante, gjennomtenkte og kloke. Det skulle likevel være «Barn» som tok storeslem, med hele ni av ti priser, deriblant for beste film, regi, manus, og mannlige skuespiller (Jan Gunnar Røise). Dette er rekord i Amanda-sammenheng: Det har aldri før skjedd at en film har vunnet så mange av prisene.

Flere av disse trofeene gikk på bekostning av nettopp «Håp». Det er vanskelig å si at noen av dem ikke var fortjent, men jeg for min del skulle gjerne sett at «Håp» ble mer anerkjent. Men prisen for beste kvinnelige skuespiller gikk til en svært verdig, snufsete og emosjonell Andrea Bræin Hovig, som vant i en sterk kategori. Og det var fint å se Jørgen Stangeby Larsen vinne for filmens produksjonsdesign.

Han påpekte selv i takketalen sin at det var spesielt hyggelig å få prisen for en film der produksjonsdesignet skulle være troverdig snarere en spektakulært, og «Håp» er nettopp et eksempel på hvordan et effektivt, subtilt og presist visuelt uttrykk kan bidra til å plassere hovedpersonene og si mye om dem: De vellykkede, men fremdeles bohemske kunstnerne, i den store og luftige, men stappfulle og avslappet rotete leiligheten sin.

Felles for «Barn» og «Håp» er at de har vært større suksesser blant kritikerne enn blant publikum. De er sett av rundt 20 000 og 40 000 kinogjengere, henholdsvis. Det er synd, for ingen av filmene er vanskelig tilgjengelige. De handler om fundamentale forhold og følelser mange kan kjenne seg igjen i. Kanskje er forklaringen så enkel som at filmenes i det ytre tunge tematikk — et barn som dør, en mor som får en livstruende kreftdiagnose — kombinert med et inntrykk av at dette er highbrow-filmer, gjør at folk føler at dette er filmer de må stampe gjennom snarere enn å bli revet med av; kinoversjonen av å spise brokkolien fordi det er bra for deg.

Det inntrykket er i så fall feil, og det er bare å håpe at Amanda-prisene kan stimulere flere til å oppsøke disse stramme, godt fortalte filmene, som suger seg inn i sine universer, der ingenting er lett, men der alt er engasjerende.

Det noe beskjedne arrangementet i Haugesund produserte også ydmyke prisvinnere. Blant prisutdelerne var det større fakter: Gjertrud Jynge etterlignet damen i nabolaget som går rundt og roper, Erik Hivju løftet pekefingeren og fortalte om det gamle Rom, Helge Jordal satte opp fornærmede miner over at ingen ville ha ham lenger og Abid Raja yppet med programlederen.

Da var tonen en annen blant de som faktisk vant: Thorbjørn Harr, beste mannlige medspiller for «Barn», takket sin kone for at hun lot ham oppdage nye nivåer i seg selv. Og Ingvild Holthe Bygdnes, som vant pris for beste kvinnelige medspiller for «Tunnelen», ba folk om kjøre forsiktig. Det var en passende oppfordring i en seremoni som virket glad for i det hele tatt å finnes.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vil du logge inn før du fortsetter?

Det koster ingenting, men det hjelper oss med å tilby deg en bedre leseropplevelse.

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer