DEBATT

Ti år siden Fukushima-katastrofen

Dette er den egentlige atomulykken

Fukushima-ulykken er et argument for kjernekraft, for å bygge enkle reaktorer og for å øke bruken av kjernekraft.

ULYKKE: - Konsekvensene av ulykken har vært og er dødelige, bare ikke på det viset vi tror, skriver Øystein Heggdal. Bilde av Fukushima Daiichi atomkraftverk fra 14. Mars 2011. Foto: Reuters/NTB
ULYKKE: - Konsekvensene av ulykken har vært og er dødelige, bare ikke på det viset vi tror, skriver Øystein Heggdal. Bilde av Fukushima Daiichi atomkraftverk fra 14. Mars 2011. Foto: Reuters/NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Denne uka er det ti år siden vi kunne lese følgende overskrifter i norske aviser: «Verden holder pusten i frykt for atomkatastrofe», «Atompesten», «Atomkraft er selvmord», «ATOMFORBANNELSEN. Et nytt atomhelvete truer Japan. Dødssky tuer Tokyo».

Vi snakker selvsagt om hendelsene som utspant seg ved kjernekraftverket Fukushima Daiichi i dagene etter den store tsunamien som traff Japan 11. mars i 2011.

Fasiten nå ti år seinere er imidlertid at ingen har dødd av radioaktiv stråling som ble sluppet ut fra kraftverket, og sannsynligvis vil ingen noen gang gjøre det heller.

Men konsekvensene av ulykken har vært og er dødelige, bare ikke på det viset vi tror.

Kjedereaksjonen ved alle de tre reaktorene i drift ved Fukushima Daiichi 11. mars stoppet automatisk etter jordskjelvet, men likevel må vann pumpes gjennom reaktorkjernen for å hente ut restvarme. De forskjellige nødkjølesystemene var alle avhengig av elektrisitet som forsvant da tsunamien satte dieselgeneratorene under vann.

De tre reaktorene som ble ødelagt fulgte relativt like hendelsesforløp, bare forskjøvet med noen dager; vannet i reaktorkjernene fordampet, drivstoffstavene ble stående uten kjøling og begynte å smelte. Vanndampen bygde opp så stort trykk at reaktortanken antakelig revnet på et tidspunkt.

Sammen med vanndampen kom fordampede radioaktive stoffer og fritt hydrogen som samlet seg i toppen av reaktorbygningene. Knallgassen ble antent, TV-bildene av reaktorbygningene som sprengtes gikk verden rundt på sekunder, og radioaktive stoffer ble spredt med vinden.

Da brenselsstavene i reaktorene smelta ble ikke temperaturen høyere enn i underkant av 2000 grader. Bare to radioaktive stoffer hadde kombinasjonen av lavt nok smelte- og fordampingspunkt til at de kunne spres i atmosfæren samtidig som de er biologisk aktive og dermed utgjør en risiko; ulike isotoper av jod og av cesium.

Det var en del andre radioaktive stoffer som fulgte med, men det er i hovedsak biologisk inaktive edelgasser som diffunderer ut i atmosfæren og har halveringstid på dager, timer eller minutter og bare vil utgjøre et problem om et menneske eksponeres for dem i et lukket rom.

Jod-131 har en kort halveringstid på åtte dager og er borte etter tre måneder. I praksis er den eneste måten vi kan bli eksponert på gjennom å drikke melk fra drøvtyggere som har spist gress der det har vært avsatt jod-131. I kroppen samles jod opp i skjoldbruskkjertelen, og om den er mettet med vanlig jod vil radioaktivt jod passere gjennom kjertelen og kroppen uten å gjøre mye fra eller til.

Tiltakene en setter inn for å hindre opptak av jod-131 er gjerne en kombinasjon av å slutte å drikke melk fra et område med nedfall og å ta tilskudd av vanlig jod. Om en skulle være så uheldig å få kreft i skjoldbruskkjertelen som følge av inntak av jod-131 er dette en av de krefttypene som er lettest å behandle. Behandlingen av skjoldbruskkjertelkreft er for øvrig en så stor dose jod-131 at det tar livet av kreftcellene i skjoldbruskkjertelen.

Cesium-137 har en halveringstid på 30 år og i et menneskelig perspektiv vil det være til stede i miljøet ganske lenge. Men som Brian P. Hanley skriver i boka Exposure and its treatment: A modern handbook er det ingen organer i kroppen som konsentrerer cesium i særlig grad og siden det er løst i vann passerer det bare gjennom kroppen. Cesium-137 har lang halveringstid og kort biologisk halveringstid, noe som gjør det relativt ufarlig.

Anslagene på hvor mye radioaktivt materiale som ble sluppet ut under Fukushima-ulykken varierer noe, og en studie utført av Norsk institutt for luftforskning (NILU) viser at det totale utslippet til luft fra ulykken var 130 peta becquerel (PBq) jod-131 og 36 PBq cesium-137. En annen studie fra Takuya Kobayashi (2013) viser et utslipp på 200 PBq jod-131 og 13 PBq cesium-137.

For meg sier disse tallene lite, annet enn at de nødvendigvis er veldig store.

1 becquerel er en måleenhet som angir at det er et utsendt partikkel, alfa, beta eller gamma, per sekund. I kroppen vår er det til enhver tid mellom 7000 og 9000 Bq, i all hovedsak betastråler fra den radioaktive isotopen kalium-40 og karbon-14.

I det området av Finland som fikk mest nedfall fra Tsjernobyl-ulykken hadde folk i snitt 4000 Bq cesium i 1987. Folk som spiste mye vilt og ville bær kunne ha 10 ganger mer, uten at noe av dette har gitt utslag på finske kreftstatistikker.

Når vi bruker jod-131 i medisinsk behandling for å ta livet av kreftceller får pasienter gjerne en dose på 5,5 gigabecquerel (GBq). Som vi ser blir det alltid enorme tall når en oppgir stråling i Bq.

Å oppgi mengde radioaktivt stoff i becquerel blir litt som å måle mengde sukker i antall sukkermolekyler eller å oppgi utslippet fra Deepwater Horizon-ulykka i antall oljemolekyler.

For normalt sett oppgir vi mengde og volum i kilo, tonn, kubikkmeter eller liter.

Om vi regner om til volum og vekt blir disse voldsomme becquerel-tallene fra Fukushima litt mer beskjedne. Da har vi mellom 11 og 43 gram jod-131 og mellom 4 og 11 kilo cesium-137.

Ei teskje jod og ei halv tilitersbøtte med cesium.

Ifølge NILU havnet 80 prosent av dette igjen på sjøen og diffunderte ut i verdens største hav. I Stillehavet er det fra naturens side over 2,5 milliarder tonn og 18 000 peta becquerel uran i tillegg til 7,5 millioner PBq kalium-40. Litt jod og cesium gjør ikke mye forskjell.

Mye av den resterende mengden jod og cesium havnet litt ujevnt fordelt ut over områdene som ligger innafor kraftverket. På kart dukker det opp en rundt fire kilometer lang rødfarget stripe av cesium avsatt fra kraftverket og inn mot byen Iitate. I de områdene der det ble avsatt mest Cesium ble det målt mellom 3 og 30 millioner becquerel per kvadratmeter.

Omregnet til vekt blir det maks 0,000009 gram cesium per kvadratmeter Det tilsvarer omtrent vekta av en hundredel til en tusendel av et sukkerkorn.

Men dette er altså stråling i miljøet rundt oss. For å beregne videre hva dette gir for dose i kroppen til oss mennesker må vi bruke en måleenhet som heter Sievert. Da regnes det blant annet inn hvordan vi eksponeres, hvilken type stråling det er snakk om, og en rekke andre faktorer for å finne ut hvor stor stråledose vi får.

Her er tommelfingerregelen at 1 Sievert (Sv) er en høy dose og vil være dødelig i rundt ti prosent av tilfellene om du får den over kort tid og ikke får god medisinsk behandling. En vanlig nordmann får rundt 5 millisievert (mSv) per år, i hovedsak fra radon og naturlig bakgrunnsstråling.

Det globale snittet ligger på 2,4 mSv, men det er steder som i Kerala i India og i Ramsar i Iran der folk lever med naturlig bakgrunnsstråling som gir dem mellom 40 og 130 mSv per år uten at det gir utslag på noe kreftstatistikk.

Så hvilke stråledoser fikk folk i de byene nærmest kraftverket under ulykken? I byene Minamisouma, Iwaki, Fukushima og Iitate ville teoretisk sett en person som sto utendørs fra 11. mars til 8. april i 2011 fått en dose fra 5,4 til 1,5 mSv (Takeo Ohnishi 2012). Om vedkommende gikk inn og sov om natta ville dosen vært lavere.

Dette tilsvarer dosen en får av en CT-skanning, bare fordelt ut over mye lengre tid.

Evakueringen av folk fra byene og områdene rundt kraftverket skjedde i flere omganger i dagene og månedene som fulgte ulykken. På det meste var rundt 160 000 personer evakuert fra hjemmene sine. I de seinere åra har japanske myndigheter gradvis tillatt folk å komme tilbake, og fortsatt er i underkant av 50 000 personer evakuert.

Men egentlig burde ingen ha vært evakuert fra områdene rundt kraftverket.

Basert på den såkalte LNT-modellen kan vi anta at 1 ut av 10 000 personer kunne ha utviklet kreft. Det blir da i underkant av 20 krefttilfeller blant de 160 000 som ble evakuert.

En annen måte å regne på vil være å beregne gjennomsnittlig tap av levetid, noe en gruppe britiske forskere gjorde i en studie publisert i 2017, der de fant at innbyggerne i byen som fikk mest nedfall kunne forvente å tape 3,5 måneder. Forskerne konkluderte med at ingen skulle ha vært evakuert og at oppryddingen etter ulykken kunne ha kostet rundt en hundredel av hva japanske myndigheter planlegger å bruke.

Men dette er basert på en modell som garantert overdriver hvor farlig lave doser med stråling er; LNT-modellen (linear no threshold). Vi veit med stor sikkerhet at det er en sammenheng mellom risiko for kreft og stråling i høye doser. Men metastudier gjort på feltet (McLean et.al 2017) sliter med å finne statistisk sikre sammenhenger under 100 mSv per år, og det har de slitt med snart i 100 år.

LNT-modellen navigerer seg rundt denne usikkerheten ved å ekstrapolere den dokumenterte sammenhengen i høye doser ned til lave doser. Dette gjør igjen at det ikke finnes noen nedre grense for hva en kan regne som en «trygg» strålingsdose.

Normalt sett sier vi at det er dosen som gjør giften, pærer inneholder blant annet formaldehyd uten at noen er bekymret fordi dosen er så lav. Men ikke så når det kommer til radioaktiv stråling.

Spesielt lite egnet blir LNT-modellen når en overfører den til store befolkningsgrupper som har fått lave strålingsdoser, noe som UNESCAR (FNs vitenskapskomité på effektene av radioaktiv stråling) og ICRP (International Commission on Radiological Protection) advarer imot, men som gjøres jevnlig uansett som i eksempelet over.

For å vise hvilke merkelige utslag LNT-modellen gir overfører forfatterne i læreboka Stråling og Helse modellen til dødsfall knyttet til bruk av aspirin. Om ti mennesker til sammen spiste 10 000 aspirin-tabletter, er det sannsynlig at ni av ti ville dødd. Gitt LNT-modellen vil vi også få ni dødsfall om 10 000 personer spiste 1 tablett hver.

Problemet med å evakuere er at det ikke er en ufarlig strategi i seg selv, og i alle fall ikke etter at en tsunami har knust all infrastruktur. En kaotisk evakuering og stress og depresjon av å være evakuert fra sine hjem har fram til nå kostet rundt 1600 menneskeliv.

Og det stopper ikke der. Japan stengte ned alle sine kjernekraftverk i 2011 som da leverte 30 prosent av strømmen i landet. Denne elektrisiteten ble erstattet av gasskraft, som fører til økt luftforurensning og, ifølge en studie, 2300 ekstra dødsfall fram til 2017.

Dette skjedde ikke bare i Japan, en halv verden unna stengte også Tyskland ned halvparten av sine reaktorer som igjen ga økt brenning av kull, økt luftforurensing og anslagsvis rundt 4600 ekstra dødsfall fram til 2017.

Japan har endt opp med å kjøpe inn flytende naturgass til en kostnad på mellom 30 og 50 milliarder dollar i året, som igjen har økt strømprisene til forbrukerne. Dette har også en kostnad i form av menneskeliv da folk skrur av varmen og fryser i hjel, noe som har tatt livet av rundt 1000 personer hittil.

Alle de økonomiske og helsemessige konsekvensene har kommet som følge av at vi mennesker reagerer helt feil på atomulykker. Men det dukker ikke opp en journalist på døra til noen som har frosset hjel av å ha skrudd av varmen. Det blir ingen krigsoverskrift i avisa om noen får kols og kveles sakte som følge av partikkelforurensning fra brenning av fossil energi. Du får ikke reportasje i magasinet om du drikker deg i hjel som følge av psykiske problemer og stigmaet av å være evakuert. Ingen grave-redaksjon stiller politikere til veggs for overreaksjon og ødsling med penger på en sånn hendelse.

De tre enkle førstegenerasjons-reaktorene ved Fukushima var bygd på et sted de ikke skulle vært bygd. De tålte et jordskjelv større enn de var designet for og stoppet kjedereaksjonen i reaktorene akkurat som forventet. De holdt på mesteparten av de radioaktive stoffene da drivstoffet smeltet og samlet seg i bunnen av reaktortankene. Og sannsynligvis vil det aldri vise seg noen helsekonsekvenser av de radioaktive stoffene som unnslapp.

Fukushima-ulykken er et argument for kjernekraft, for å bygge enkle reaktorer og for å øke bruken av kjernekraft. Og den viktigste lærdommen er at det er ikke atompest (hva nå enn det er) eller dødsskyer som dreper etter en ulykke ved et kjernekraftverk, det er måten vi reagerer på atomulykker.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer