KOMMENTARER

Dette er livsfarlig

Trusler om voldspotensial i klimaaksjoner er livsfarlig, og en krise for miljøbevegelsen.

AKSJON: Aksjonistene Joachim Skahjem og Anne Klenge fra Stopp oljeletinga har griset til Monolitten i Vigelandsanlegget. Foto: Javad Parsa / NTB
AKSJON: Aksjonistene Joachim Skahjem og Anne Klenge fra Stopp oljeletinga har griset til Monolitten i Vigelandsanlegget. Foto: Javad Parsa / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Klimakrisa er ekstremt alvorlig. Folk mister allerede livet, verden risikerer avlinger som slår feil og påfølgende matkrise. Vi kan få migrasjonsbølger og sosial uro.

Klimaendringene er en eksistensiell trussel, i den forstand at de kan være samfunnsødeleggende.

Det må gå an å snakke om disse farene, og kjenne på frustrasjon og engstelse rundt dette. Det er ikke minst en helt naturlig motivasjon for mange som engasjerer seg i klimabevegelsen.

Det vil derimot ikke kan gjøre, er å uttrykke forståelse for at dette vil kunne lede til voldelig motstand.

Nå ser vi at dette skjer, og det er en krise for miljøbevegelsen.

Er reaksjonen overdrevet? Mange framhever at dette er et marginalt fenomen, som ikke er representativt for bevegelsen.

Det er riktig, men torsdag kveld sto Joachim Skahjem fra organisasjonen Stopp oljeletinga i studio i NRKs «Debatten». Hans budskap var at han ikke vil gjennomføre voldelige aksjoner nå, men at han har forståelse for at det vil kunne skje. Han sammenliknet mulige voldelige klimaaksjoner med motstandskamp i Norge under andre verdenskrig. Han understreket at han håpet de voldelige aksjonene ville rette seg mot eiendom.

Skahjem har en helt konkret tilnærming til voldspotensialet, komplett med en moralfilosofisk begrunnelse. Slik framstår Skahjems uttalelser like mye som en trussel, som uforpliktende tanker om hva som kan komme til å skje i framtida.

Dette er samme person som var én av to aktivister som sprayet maling på statuer i Vigelandsparken for ei uke siden – en av de mest kjente klimaaksjonene i Norge den siste tida.

Skahjem er altså blitt en sentral skikkelse, uansett hvor marginalt standpunktet hans måtte være.

Er det medias skyld? Ingen i mediene bør påstå at dekningen av klimaaksjonistene er perfekt, og på ingen måte hevde at dekningen av klimakrisa som sådan er god nok. Det blir likevel for enkelt å si at media er skyld i at marginale standpunkter løftes fram.

Hovedansvaret ligger hos den enkelte person selv, og hos organisasjoner som gir dem en plattform.

I «Debatten» møtte Joachim Skahjem sammen med Ronja Mylius, talsperson for organisasjonen Stopp oljeletinga. Mylius tok tydelig avstand fra vold, og sa at hun og andre medlemmer har sagt til Skahjem at han ikke er velkommen i organisasjonen hvis han gjør alvor av det voldelige potensialet han snakker om.

Dette er ikke å ta avstand fra vold. Dette er å legge til rette for at en person som legitimerer vold, er en av Stopp oljeletingas fremste representanter.

Det er alvorlig, og farlig.

Kanskje er det vanskelig å se dette når en befinner seg på innsida. I så fall må en spørre seg hvordan dette ville sett ut dersom det gjaldt en annen radikal bevegelse, som kjemper for en sak en ikke støtter.

La oss si at en høyreradikal organisasjon gjennomførte spektakulære aksjoner med maling i Vigelandsparken, i protest mot innvandring. En av de to aksjonistene sa samtidig at innvandring er en eksistensiell trussel mot Norge – og at det ikke er utelukket at det vil kunne utløse voldelige aksjoner i framtida. Det vil både være forståelig og moralsk forsvarlig, sier han.

Ville Stopp oljeletinga mene det var i orden at vedkommende fortsatt var en synlig representant for denne høyreradikale organisasjonen?

Vi frykter gjerne voldsaksjoner fra radikaliserte, «ensomme ulver». Det stiller seg ganske annerledes hvis ulven ikke er ensom, men en del av en flokk. Da ansvarliggjøres flokken.

Noen vil sikkert mene jeg brunskvetter ved å gjøre denne tankeøvelsen. Det jeg forsøker å peke på en iboende fare for alle radikale bevegelser. Tanken om at din sak er så viktig at den overskygger alle andre hensyn, kan være – bokstavelig talt – livsfarlig.

I løpet av de få timene som har gått siden «Debatten» ble sendt på lufta, har jeg allerede sett et utall miljøengasjerte ta avstand fra Skahjems uttalelser spesielt og vold som en del av miljøkampen generelt. Alt fra sentrale lederskikkelser og engasjerte medlemmer og støttespillere har vært krystallklare.

Det er enormt viktig, og det er viktig å holde fast ved.

Når voldspotensialet er løftet fram på så sentral plass, har det gått langt. Det betyr at miljøbevegelsen må følge med på denne utviklingen, og våge å utfordre de som tøyer grensene ved sivile ulydighetsaksjoner.

I debatter om klimaaksjonene mot museer, har jeg sett de som forsvarer dem og sier at aksjonene «foreløpig» ikke ødelegger kunstverkene. Trusselen om eskalering mot ødeleggelse av kunstverk, og annen voldsbruk, framstår nå reell.

Det er en sak for politiet, det er sak for samfunnet som sådan - og det gir miljøbevegelsen et særlig ansvar som den heldigvis ser ut til å ta på alvor.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer