Mustafa Hasan (18) skal kastes ut etter 13 år i Norge. Det er hjerteskjærende. Men det er i tråd med norsk lov.
Hasan var bare 6 år da han kom, sammen med sin høygravide mor og fire brødre. Nå planlegger han russebuss med kompisene i Asker. Men før nyttår skal han sendes ut av landet. Mora fortalte nemlig utlendingsmyndighetene at hun kom fra Palestina, der hun er født og oppvokst. Men fordi hun ble tvangsgiftet til sin jordanske fetter, ble hun statsborger av Jordan. Derfor ble familiens midlertidige opphold trukket tilbake. Hasans mor og tre søsken har reist for lengst, en annen bror har fått opphold på humanitært grunnlag. Nå mobiliserer Asker-ordfører Lene Conradi og en rekke aktivister og naboer for at Mustafa skal få bli. De vil at UNE skal gjøre en ny vurdering. Men det er neppe saksbehandlingen som er feil.
Gjør noe med juksingen!
Stortingsflertallet vil ikke at hensyn til barn skal være viktigere enn symbolverdien i å kaste dem ut. Dette er dette som i loven heter «innvandringsregulerende hensyn». En rekke jurister mener Norges praksis med å straffe barn for foreldrenes synder er i strid med barnekonvensjonen. Jusprofessor Kirsten Sandberg er tidligere leder av FNs barnekomité, og har engasjert seg i Hasans sak. Hun mener barn i hans situasjonen har rett til å få sin sak vurdert på eget grunnlag. I tillegg peker hun på en uakseptabel bruk av midlertidig opphold for barn i Norge. Det gjør at de får sterk tilknytning til landet uten å vite hvor lenge de kan være her, og også at enslige mindreårige asylsøkere får innvilget opphold til 18-årsdagen og ikke vet aner hva som skal skje etterpå.
Slik selger de Norge
En ny vurdering av Mustafa Hasans sak kan kanskje finne et smutthull i regelverket. Men saken bør ikke handle om smutthull. Mustafa Hasan er nok et eksempel på at systemet ikke tåler møtet med enkeltsaker. Da er det systemet som bør endres.
Enkeltsaker viser konsekvensene av Stortingsflertallets vedtak. Hasans likner de skjebnene som satte behandlingen av lengeværende barn på dagsorden i 2014 og av enslige mindreårige asylsøkere i 2017. De viste at forvaltningens praksis var strengere enn flertallet ønsket, og Stortinget grep inn for å justere hvordan man vektet barnets beste opp mot andre forhold.
På samme måte kan Stortinget også nå gripe inn for å sikre at hensynet til barn får den betydningen i utlendingssaker som barnekonvensjonen krever. Stortinget kan og bør utrede hvordan innvandringsregulerende hensyn vektes opp mot barnets beste.
