KOMMENTARER

Dette gir grunn til uro

De som vil bryte båndene til EU, og si opp EØS-avtalen, bygger momentum. Det bør bekymre oss alle.

OMFAVNELSE: Statsminister Jonas Gahr Støre møtte Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president, under det første toppmøte i Praha i fjor høst mellom politiske ledere i EU-land og i land utenfor EU, blant annet Norge. Foto: Heiko Junge / NTB
OMFAVNELSE: Statsminister Jonas Gahr Støre møtte Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president, under det første toppmøte i Praha i fjor høst mellom politiske ledere i EU-land og i land utenfor EU, blant annet Norge. Foto: Heiko Junge / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) pleier å treffe godt med temaene for sine årskonferanser, men i år treffer den skremmede godt — bokstavelig talt . «Uro» er overskriften når Jens Stoltenberg, Tysklands visekansler Robert Habeck og andre gjester kommer til konferansen i Oslo torsdag.

Uroen rundt oss bør være såpass godt kjent at det ikke er nødvendig å ramse opp alle stikkordene. Ett av uromomentene er likevel mer aktuelt her hjemme enn vi liker å erkjenne. Noe av det som skaper aller mest uro de fleste steder, kanskje bortsett fra i Kreml, er frykten for svekket internasjonalt samarbeid.

I Norge bør alle som bryr seg om samarbeid med EU og som forstår viktigheten av EØS-avtalen ta seg en sterk kopp kaffe og følge godt med.

Det kan være i ferd med å bygge seg opp et momentum mot EØS-avtalen.

ALVORLIG: Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) understreket alvoret i en tale på en sikkerhetskonferanse i Tyskland 30. november. Video: Reuters. Vis mer

Meningsmålingsinstituttet Sentio gjennomfører halvårlige målinger for avisene Klassekampen og Nationen. I juni i fjor hadde støtten til EU og EØS vokst, men allerede i november hadde den krympet betraktelig. Andelen som støtter EØS-avtalen hadde falt fra 65 til 58 prosent.

Det er ikke vanskelig å gjette seg til årsaken: I den hissige debatten om strømprisene har mange ment at det er strømkablene og Norges tilknytning til EU som er årsaken til problemene.

De som er motstandere av EØS-avtalen har i mange år hevdet at Norges tilknytning til EUs energibyrå Acer tar fra Norge selvbestemmelse i energipolitikken. Det har vært grundig tilbakevist. Acer hjelper til med å regulere hvordan energisamarbeidet skal være, så det faktisk fungerer rent teknisk. Byrået skal også bistå med å løse konflikter dersom det er uenigheter mellom land.

Energikrisa i Europa har likevel gjort det vanskeligere å argumentere for at Norge kan gjøre hva enn vi vil.

Internasjonale avtaler gir fordeler, men det skaper også noen forpliktelser. Det kan for eksempel være i strid med EØS-avtalen å strupe eksporten av strøm, dersom det ikke utelukkende skjer av hensyn til forsyningssikkerheten.

Poenget med samarbeid er å skape gevinster, men også å dele byrder. Slik kan en dempe de verste effektene når en krise inntreffer.

Akkurat nå er det hardt arbeid å argumentere for tålmodighet og europeiske fellesløsninger i energipolitikken. Både regjeringspartienes oppslutning, og oppslutningen om EU og EØS-avtalen er tydelige beviser på dette.

Tålmodighet er kanskje en fornybar ressurs, men den er ikke evigvarende.

Organisasjonene og de politiske strategene som jobber imot EØS-avtalen og norsk EU-samarbeid, tenker langsiktig. Og følger godt med.

Den første i norsk offentlighet som avslørte trygdeskandalen, var nåværende kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp). Tidlig høsten 2019, før daværende arbeidsminister Anniken Hauglie fra Høyre avslørte at trygdemottakere i tusentall feilaktig var straffet for å ha tatt med seg trygdeytelser utenlands, var Gjelsvik på pletten.

Gjelsvik hadde fanget opp noen helt ferske dommer i trygderetten, men det var ikke hensynet til trygdemottakere den tidligere Nei til EU-lederen hadde for øyet.

Gjelsvik fryktet at våre forpliktelser i EØS-avtalen kunne føre til «økte kostnader til kontroll, økt misbruk av penger og undergraving av den norske fastlegeordningen».

I fjor høst loset partikollega Per Olaf Lundteigen som saksordfører i land Stortingets oppryddingsarbeid etter trygdeskandalen. Ingen trenger å tvile på Lundteigens sympati med ofrene for skandalen. Strategene i Nei til EU beklager likevel neppe konklusjonen Lundteigen hamret inn: EØS-avtalen gir oss ingen handlefrihet til å unngå likebehandling i trygdelovgivningen.

Motstand mot EØS-avtalen har oppslutning i begge ytterkanter av norsk politikk — på høyre- og venstresiden. Det er likevel særlig på venstresiden mobiliseringen har vært tydeligst, og hvor den har fått størst politisk betydning. Opprørere i LO har i en rekke sammenhenger kjempet mot avtalen, og må regnes som en viktig årsak til at regjeringen Støre har satt ned et utvalg som skal utrede EØS-avtalen og alternative samarbeidsformer med EU.

Dramatikken i dette blir forsøkt dempet, med rette, av de som peker på at LO tross alt har et ferskt flertallsvedtak om at EØS-avtalen er grunnlaget for LOs faglige europapolitikk.

Det er likevel lite som skaper så mye engasjement i LO som konkurranseutsetting og privatisering. Ved neste årsskifte forsvinner muligheten Norge har til unntak fra EUs jernbanedirektiv, det som krever konkurranseutsetting av drift av togstrekninger. Regjeringen Støre har lovet å sørge for en forlengelse. Hvordan dette skal skje har det foreløpig vært helt taust om. Noen sier det har blitt nevnt av en norsk representant i et teams-møte.

Hva skjer hvis togene må ut på anbud fra nyttår?

Da teller vi tre argumenter som nei-bevegelsen har bygget opp innenfor sentrale samfunnsområder: Strøm, trygd og samferdsel.

Etter at Storbritannia gikk ut av EU, har undersøkelser vist at økonomien allerede er 5,5 prosent mindre enn den ville vært dersom landet fortsatt var medlem. Utmeldingen har også kostet forbrukerne 5,8 milliarder pund i økte utgifter til mat, og utmeldingen har krympet lønningene. Bedriftene sliter med eksporten på grunn av mer tungvinte regler.

De som hevder vi får styre mer selv hvis vi bryter båndene til EU, har sikkert rett i det. Spørsmålet er bare om vi egentlig er villige til å betale for det, og om det egentlig er så viktig for oss når det kommer til stykket.

Det er litt som med reversering av kommunesammenslåingene. Oppløsning av tvangssammenslåtte kommuner var en enkel og oppsiktsvekkende effektiv måte å samle oppslutning på hos velgerne, med budskap om maktspredning og lokalt selvstyre. Nå skulle folk få tilbake makta!

Ja, hvem vil ikke det?

Når regningen kommer på bordet og tidene er trangere, stikker likevel regjeringen halen mellom beina, plystrer og ser en annen vei.

Har vi lært noe, eller er vi dømt til evig etterpåklokskap? Jeg er ikke sikker på svaret, og det kan ingen andre være heller. Det bør definitivt gi grunn til uro.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer