Hva skal en anmelder egentlig kunne si om en Grand Prix-låt, og hvilke ord kan egentlig han eller hun bruke? Hvor går egentlig grensen mellom å kritisere kunsten og å kritisere den kanskje skjøre kunstneren som står bak? Dette er kompliserte spørsmål som jeg som kritiker må stille meg hele tiden, og selv om de har blitt hissig debattert etter at Dagbladets Anders Grønneberg slaktet artisten Tix’ vinnerlåt i Melodi Grand Prix, har de ikke nødvendigvis fått gode svar.

Jeg har ikke til hensikt å forsvare Grønnebergs anmeldelse. Det må han selv gjøre, og det har han også fått rikelig anledning til, i flere kanaler, etter at teksten sto på trykk. Men det er verdt å utfordre argumentene han fikk mot seg i Debatten på NRK1 denne uka, fra Tix selv, og fra Åge Sten Nilsen i Wig Wam. I Debatten ble det nemlig tegnet opp et bilde av kritikere som står klar med slaktekniven og hersketeknikker og artister som er hjelpeløse i møte med mediemakten. Dette bildet stemmer ikke helt med virkeligheten. Det ble også stilt krav til hva en kritikerne skal forventes å vite, og hva ved en artist de skal få lov til å skrive om, som ikke virker rimelige, særlig ikke i ei tid da både artister og andre kunstnere åpent og gjerne blander sammen det kunstneriske og det private.