DEBATT

Corona og smittevern

Dette svikter

Kostnadene, menneskelig og økonomisk, er enorme. Det eneste fornuftige nå er å gjenta det vi gjorde i vår. Vi vet hvordan, for vi har gjort det før.

MÅ SNU NÅ: Smitten sprer seg fra de unge til alle aldersgrupper i Europa. Helsevesenet kneler. Operasjoner avlyses. I Belgia må helsepersonell som selv er smittet, gå på jobb for å behandle alvorlig syke pasienter. Norge ligger noen bare få uker etter i utviklingen, og om vi ikke snur nå, kan vi oppleve det samme her, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
MÅ SNU NÅ: Smitten sprer seg fra de unge til alle aldersgrupper i Europa. Helsevesenet kneler. Operasjoner avlyses. I Belgia må helsepersonell som selv er smittet, gå på jobb for å behandle alvorlig syke pasienter. Norge ligger noen bare få uker etter i utviklingen, og om vi ikke snur nå, kan vi oppleve det samme her, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Fram til 7. mai fulgte Norge en «stans-strategi». Vi forsøkte å knipe hvert smittetilfelle. Men så endret regjeringen strategi til «brems», et skifte som ikke ble tydelig formidlet utad. Det var dette som lå til grunn da man gjenåpnet grensene i sommer, og som ligger til grunn for den strategien man nå følger. Det har vært vanskelig å få klarhet i hvor mye smitte myndighetene vil tolerere innenfor denne strategien, men vi hører alarmerende utsagn fra ulike hold om at et mål er at vi skal unngå overbelastning av helsetjenesten.

Men ingen land har hittil klart å kontrollere coronaviruset over tid, annet enn på helt lave nivåer. Det følger av virusets egenskaper. Dersom en eneste smittekjede slipper unna, kan den spre seg lenge før den oppdages, fordi de fleste smittede er uten symptomer i hele forløpet, og fordi viruset sprer seg så lett. Når mange nok smittekjeder har sluppet unna, og disse får spre seg videre, og videre, vil man til slutt nå et nivå der smitten eksploderer. Det er ganske enkel matematikk bak denne realiteten.

FÅR KRITIKK: NRK og programleder Fredrik Solvang får kjeft for Debatten om coronaviruset. Video: NRK. 18. mars 2020 Vis mer

Det har vært mye snakk om at vi må lette på tiltakene for å spare økonomien. Men på verdensbasis er Norge et av landene med minst strenge tiltak, og det meste peker nå mot at pandemien belaster økonomien mer jo mer viruset får spre seg. Taiwan og Sør-Korea, Finland og Norge er alle blant landene som hittil har kommet best ut av pandemien. Slik sett har vi fått både i pose og i sekk i forhold til andre land. Sverige gjør det dårligere, mens land som har vært hardt rammet, som Peru og Spania, har hatt størst økonomisk nedtur. Hvorfor er det slik, når tiltakene tross alt rammer næringslivet?

Viruset rammer næringslivet mer, og mer jo høyere smittenivå. Det er vist, blant annet i tall fra New York, at smittefrykt i seg selv begrenser økonomisk aktivitet under en pandemi, selv uten myndighetspålagt nedstengning. Det lønner seg rett og slett å ha lite virus i omløp.

Norge taper sannsynligvis ganske mye penger på den politikken vi har ført siden i sommer, med mindre streng grensekontroll. Ironisk nok begrunnet blant annet i næringslivets interesser og behov.

Men det er ikke bare økonomien som står på spill. Nå har smitten spredt seg fra de unge til alle aldersgrupper i Europa. Det er ingen tegn til at viruset gir mildere sykdom enn før, eller at færre dør. Helsevesenet kneler. Operasjoner avlyses. I noen land må studenter tre inn i pasientbehandlingen, og i Belgia må helsepersonell som selv er smittet gå på jobb for å behandle alvorlig syke pasienter.

Norge ligger bare noen få uker etter i utviklingen, og om vi ikke snur nå, kan vi oppleve det samme her. Vi er snart tilbake der vi var i mars. Vi har i praksis alt måttet stenge ned store deler av samfunnet igjen. Kostnadene, menneskelig og økonomisk, er enorme. Det eneste fornuftige nå, er å gjenta det vi gjorde i vår. Vi vet hvordan, for vi har gjort det før.

Men enkelte svakheter i vår nåværende strategi innebærer økt risiko for at vi vil mislykkes denne gangen. Vi har to hovedutfordringer:

Den første er at målet denne gangen ikke synes å være å slå ned viruset, men å bremse det. I praksis gjenspeiles slike politiske mål i at tiltakene justeres, for eksempel ved endringer i reiseråd – som nå endelig er strammet inn – og i at karantenetiden i Norge er ti, mot internasjonalt anerkjente 14 dager. Vi velger med hensikt å la «litt» smitte slippe gjennom i systemet, fordi vi mener det er det minst kostbare i sum.

Den andre, store utfordringen er at enkelte elementer ved Norges politikk etter hvert er preget av manglende anerkjennelse av nye vitenskapelige resultater. Spesielt gjelder dette for luftsmitte og smitte blant barn.

Internasjonalt er det nå stort sett konsensus innenfor vitenskapelige miljøer at luftsmitte er en viktig, mange mener den viktigste, smitteveien for coronaviruset. Overflatesmitte anses nå som mindre viktig.

I Norge er ikke denne kunnskapen allment kjent, og selv om det nå stort sett bare er barn i skolen som får lov å samles mange samtidig innendørs, har vi ikke fokus på å begrense luftsmitte i skolene. I Tyskland investeres nå milliarder i bedret ventilasjon i skolene. Det skal luftes hvert 20. minutt, og CO2-målere piper dersom luftkvaliteten blir for dårlig. Og skolene har maskeplikt.

Viruset kan spres med aerosoler, som man nå forstår at kan være helt opp til 100 mikrometer store. Disse utskilles ved tale, og når man puster.

Når man er innendørs i små og dårlig ventilerte lokaler, eller mange er samlet på et avgrenset område, vil slike ørsmå aerosoler med viruspartikler kunne akkumuleres i luften, og med tiden spre seg i stadig større omkrets fra den smittede. Tenk deg en som røyker inne i et lokale, og hvordan røyken sprer seg utover. Slik kan man bli smittet selv om man ikke sitter rett ved den smittede. Slik kan smitten fra puben i Trondheim ha foregått, uavhengig av om det skulle dreie seg om en betydningsfull mutasjon eller ikke.

Det har lenge vært usikkerhet rundt i hvor stor grad barn blir smittet og smitter videre, og hvilken rolle skolene har i dette. I Norge legges det nå stor vekt på en rapport fra FHI basert på nasjonale retrospektive empiriske data. Men vi har hatt svært lite sirkulerende smitte her i landet i de periodene skolene har vært åpne; i mars stengte vi jo ned. Disse tallene kan derfor ikke si oss noe om hva som skjer med smitte i skoler i situasjoner med mer smitte, som er der vi befinner oss nå. Da må vi se til erfaringer fra utlandet.

Det har lenge vært rapportert om tilfeller der smitte har spredt seg blant barn, blant annet fra en leirskole i USA i sommer, der barn og ungdommer i stor grad smittet hverandre. De fleste var asymptomatiske. I Israel fikk man et større utbrudd blant skoleungdom som endte i en utvikling der Israel til slutt måtte stenge ned igjen. Fra India har det kommet en stor studie som viser at barn sprer smitte i like stor grad som voksne, og at folk i alle aldrer, også barn, oftest smittes av jevnaldrende.

JAMA trykket nylig en studie som viser at smitte i skolene er et lite problem så lenge smittenivået er lavt, men at smitten utgående fra skoler kan bidra eksplosivt til smitteøkningen i kombinasjon med smitten ute i samfunnet, når denne når et visst nivå. Lancet trykket nylig en studie som viste at stenging av skoler bidro til å redusere R. Resultater fra internasjonal forskning viser altså noe annet enn tall her hjemmefra. Det vil tjene oss å holde et åpent sinn i forhold til slik ny kunnskap.

Smittede barn er oftere asymptomatiske enn voksne, men her hjemme tester vi stort sett bare barn etter vurdering av lege. Dermed går det meste av smitten som finnes blant barn i Norge under radaren. Dette bidrar til å holde pandemien i gang.

Hvis vi skal ha håp om å stanse smittespredningen, bør vi derfor teste barn i skolene, for eksempel ved hjelp av de nye hurtigtestene, eller gruppetesting. Men også i resten av befolkningen bør vi teste asymptomatiske for å kunne holde samfunnet mest mulig åpent over tid.

I Kina testet man nylig 4,6 millioner i en by etter at ett enkelt asymptomatisk tilfelle ble oppdaget. Man fant 140 asymptomatiske tilfeller, og man hindret dermed et utbrudd. Det koster mye å teste, men det koster veldig mye mer å la viruset spre seg.

I Norge har vi i praksis nå nesten full nedstengning av store deler av landet, samtidig som vi holder skolene åpne uten vesentlig restriksjon i antall nærkontakter eller reelle avstandskrav. Dermed kan vi risikere at vi må leve lengre med strenge tiltak, men likevel uten å klare å slå smitten effektivt ned.

Dersom vi går over til digital undervisning for en kortere periode i områder med fri smitte, i hvert fall på steder der man ikke klarer å teste alle elevene, er sjansen større for å unngå seigpining, for både voksne og barn.

Hittil under pandemien har det syntes å være en rollekonflikt mellom de rollene FHI har som kunnskapsleverandør og som rådgiver. Det haster å få på plass et selvstendig system for formidling av oppdaterte vitenskapelige resultater til publikum her hjemme. Jo flere av oss som har god og riktig kunnskap, jo flere vil helt av oss selv gjøre gode valg på vegne av både individet og samfunnet.

Vi gjør mye riktig i Norge. Mange jobber svært hardt for vårt alles beste. Hvis vi vil ha en rimelig normal jul, bør vi også revidere noen av disse elementene i vår nåværende politikk.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer