Fram til 7. mai fulgte Norge en «stans-strategi». Vi forsøkte å knipe hvert smittetilfelle. Men så endret regjeringen strategi til «brems», et skifte som ikke ble tydelig formidlet utad. Det var dette som lå til grunn da man gjenåpnet grensene i sommer, og som ligger til grunn for den strategien man nå følger. Det har vært vanskelig å få klarhet i hvor mye smitte myndighetene vil tolerere innenfor denne strategien, men vi hører alarmerende utsagn fra ulike hold om at et mål er at vi skal unngå overbelastning av helsetjenesten.

Men ingen land har hittil klart å kontrollere coronaviruset over tid, annet enn på helt lave nivåer. Det følger av virusets egenskaper. Dersom en eneste smittekjede slipper unna, kan den spre seg lenge før den oppdages, fordi de fleste smittede er uten symptomer i hele forløpet, og fordi viruset sprer seg så lett. Når mange nok smittekjeder har sluppet unna, og disse får spre seg videre, og videre, vil man til slutt nå et nivå der smitten eksploderer. Det er ganske enkel matematikk bak denne realiteten.

Det har vært mye snakk om at vi må lette på tiltakene for å spare økonomien. Men på verdensbasis er Norge et av landene med minst strenge tiltak, og det meste peker nå mot at pandemien belaster økonomien mer jo mer viruset får spre seg. Taiwan og Sør-Korea, Finland og Norge er alle blant landene som hittil har kommet best ut av pandemien. Slik sett har vi fått både i pose og i sekk i forhold til andre land. Sverige gjør det dårligere, mens land som har vært hardt rammet, som Peru og Spania, har hatt størst økonomisk nedtur. Hvorfor er det slik, når tiltakene tross alt rammer næringslivet?