DEBATT

ADHD og skolen

Diagnose: Livet?

Det har vært en rekordøkning i ADHD-diagnostiseringer de siste åra. Forklaringene på det ligger trolig andre steder enn hos mange av dem som har fått diagnosen.

HØYERE RISIKO: Gutter født seint på året har mer enn 40 prosent høyere risiko for å få en ADHD-diagnose enn de født tidlig på året. Barna sammenliknes med eldre barn – og resultatet kan bli en diagnose, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
HØYERE RISIKO: Gutter født seint på året har mer enn 40 prosent høyere risiko for å få en ADHD-diagnose enn de født tidlig på året. Barna sammenliknes med eldre barn – og resultatet kan bli en diagnose, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

For noen år siden, i godt voksen alder, ble mannen min utredet for, og diagnostisert med, ADHD. Det vil si; vi TROR han har ADHD, for de to fagpersonene som utredet ham ble ikke enige om konklusjonen.

Utredningen førte likevel til at han i dag har en alvorlig diagnose definert som en nevropsykiatrisk funksjonshemning. En alvorlig diagnose som gis på grunnlag av nedsatt funksjonsevne på flere områder, og som ifølge faglitteraturen krever mye tilrettelegging både på jobb og i privatlivet.

Det er ingen grunn til å tro at ADHD ikke er en reell diagnose som gjør at mange behøver hjelp og ulike støttende tiltak for å leve gode liv gjennom medisinering, veiledning og terapi, eller alt i en kombinasjon. Samtidig kan diagnostiseringen av mannen min være ett av flere eksempler på et samfunnsfenomen hvor kartet ikke alltid stemmer med terrenget.

Da han fikk diagnosen, var livet preget av store belastninger. Vi hadde fått to barn på halvannet år, ett med kolikk og ett med kronisk ørebetennelse. Mulighetene for søvn var nesten fraværende. Han hadde en krevende jobb som frilanser, boforholdene var kummerlige, økonomien var dårlig og turnévirksomheten utmattende, i tillegg til jobben med å skaffe og levere frilansoppdrag. Denne bakgrunnen gjør det lett å tenke at ADHD-symptomene kunne ha andre forklaringer, noe også spesialisten mente; livet var for mye.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer