For noen år siden, i godt voksen alder, ble mannen min utredet for, og diagnostisert med, ADHD. Det vil si; vi TROR han har ADHD, for de to fagpersonene som utredet ham ble ikke enige om konklusjonen.

Utredningen førte likevel til at han i dag har en alvorlig diagnose definert som en nevropsykiatrisk funksjonshemning. En alvorlig diagnose som gis på grunnlag av nedsatt funksjonsevne på flere områder, og som ifølge faglitteraturen krever mye tilrettelegging både på jobb og i privatlivet.

Det er ingen grunn til å tro at ADHD ikke er en reell diagnose som gjør at mange behøver hjelp og ulike støttende tiltak for å leve gode liv gjennom medisinering, veiledning og terapi, eller alt i en kombinasjon. Samtidig kan diagnostiseringen av mannen min være ett av flere eksempler på et samfunnsfenomen hvor kartet ikke alltid stemmer med terrenget.

Da han fikk diagnosen, var livet preget av store belastninger. Vi hadde fått to barn på halvannet år, ett med kolikk og ett med kronisk ørebetennelse. Mulighetene for søvn var nesten fraværende. Han hadde en krevende jobb som frilanser, boforholdene var kummerlige, økonomien var dårlig og turnévirksomheten utmattende, i tillegg til jobben med å skaffe og levere frilansoppdrag. Denne bakgrunnen gjør det lett å tenke at ADHD-symptomene kunne ha andre forklaringer, noe også spesialisten mente; livet var for mye.