DEBATT

Cuba:

Diktaturet skjelver

For første gang på sekstito år går kubanere skulder ved skulder uten å være redde for myndighetene.

HJERNEVASKET: Det tok tid for meg å forstå hvor hjernevasket jeg var. Hvor dypt frykten stakk. På Cuba fikk jeg aldri sjansen til å uttrykke meg fritt uten å bli dømt som landsforræder, en fiende av revolusjonen, skriver kronikkforfatteren. Her er en plakat av Fidel Castro, revolusjonslederen som ble diktator og styrte landet i 32 år. Foto: Yamil Lage / AFP
HJERNEVASKET: Det tok tid for meg å forstå hvor hjernevasket jeg var. Hvor dypt frykten stakk. På Cuba fikk jeg aldri sjansen til å uttrykke meg fritt uten å bli dømt som landsforræder, en fiende av revolusjonen, skriver kronikkforfatteren. Her er en plakat av Fidel Castro, revolusjonslederen som ble diktator og styrte landet i 32 år. Foto: Yamil Lage / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg har bodd femten år i Norge og aldri våget å skrive om hjemlandet mitt. Ikke før nå.

Adri González
Adri González Vis mer

Klokka er sju om morgenen i Bergen, ett om natta i Havanna. Jeg snakker via WhatsApp med min far som har stått opp og gjør seg klar til å stå i kø og kjøpe mat. Sammen med min mor som lager kaffe er de klare til en ny dag for å få tak i maten de skal spise til middag. Fire hundre meter fra mine foreldres hus i sentrum ligger et av de største kjøpesentrene i Havanna.

SLÅSS: Denne videoen fra en kirke i Washington i USA går viralt, etter at den katolske presten konfronterte et kirkemedlem. Video: Independent. Reporter: Anton Lier / Dagbladet TV. Vis mer

For å komme seg dit risikerer min far å få to tusen kubanske pesos i bot siden det ikke er i lov å gå ut før klokka fem om morgen, på grunn av strenge corona-regler.

Men hvis pappa følger loven og kommer seg til kjøpesenteret etter klokka fem, møter han at annet problem: Flere hundre mennesker som allerede står i køen. Dermed kan han glemme å få tilgang til mat. Slik er hverdagen for kubanere akkurat nå. De er utslitt, mangler mat, og har knapt tilgang på medisiner.

Jeg har bodd i Norge i 15 år, men har aldri våget å skrive om slike problemer i hjemlandet mitt. Jeg har prøvd å unngå politiske diskusjoner. Virkeligheten på Cuba er så komplisert at jeg alltid mangler ord, jeg er ikke flink nok i norsk til å argumentere, og ender alltid opp med å si: «Du må reise til Cuba for å oppleve det selv».

Men noe er i ferd med å skje – med meg og med hjemlandet mitt. Jeg er lektor og underviser i spansk. Kollegene og elevene mine virker mer og mer bevisst på at vi trenger en sosial og politisk forandring på Cuba. Plutselig føler jeg at noe har forandret seg i hvordan nordmenn ser på Cuba. Hva har skjedd?

I sommer demonstrerte tusenvis av kubanere over hele øya. I flere dager kunne vi følge og se i sosiale medier spontane demonstrasjoner hvor unge og gamle, kvinner og menn krevde tilgang til medisiner, mat og andre nødvendigheter. Demonstrasjonene vokste, folket ble modigere og begynte å rope på frihet og demokrati.

Det som startet som små protester i landsbyene ble raskt til den største opprørsbølgen mot myndighetene i landets nyere historie. For første gang på sekstito år gikk kubanere skulder ved skulder, uten å være redde for diktaturet.

Men så kom svaret fra myndighetene: Regjeringen kuttet internett, og mobiliserte militæret, politiet og hurtig-respons-grupper. Demonstrasjonene ble knust. Over tusen mennesker ble fengslet, og fem hundre sitter fortsatt bak lås og slå.

Familiene deres får knapt informasjon om hvor de arresterte befinner seg og hva er det de opplever eller venter dem i fengsel. Utenlandske medier og internasjonale organisasjoner rapporterer at flere mindreårige fortsatt sitter i fengsel.

Familie, venner og folk rundt meg spør hva som kommer til å skje på Cuba nå. Men for å være helt ærlig, er mitt spørsmål et annet: Hva kan vi gjøre, akkurat nå, for at noe skal skje på Cuba?

Mandag 15. november, tar vi et skritt til. Dissident-gruppen Archipiélago, med aktivister, skuespiller og dramaturg Yunior García Aguilera i front, arrangerer den første planlagte, offisielle fredelige, sivile demonstrasjonen på Cuba.

De har søkt regjeringen om tillatelse til å gjennomføre en fredelig demonstrasjon for demokrati, frihet og ytringsfrihet. De fikk selvsagt avslag på søknaden. Likevel marsjerer Archipiélago på Cuba nå på mandag – og kubanere i mer enn 80 byer over hele verden marsjerer for å vise vår støtte til de demokratiske forandringene.

Her i Norge var vi to hundre kubanere som demonstrerte i Oslo, Bergen og Stavanger i sommer for å få oppmerksomhet fra norske myndigheter og media om situasjonen. Kubanere i Norge har etablert en egen forening som vi kaller Cuba Cambia (Cuba i forandring). Vi samler oss, demonstrerer, deltar i møter, debatterer, skriver pressemeldinger, bruker sosiale mediene og brenner for å støtte de som nå risikerer livet i kampen for et fritt Cuba.

For første gang på femten år føler jeg at jeg kan gjøre noe for landet mitt. Det tok tid for meg å forstå hvor hjernevasket jeg var. Hvor dypt frykten stakk. På Cuba fikk jeg aldri sjansen til å uttrykke meg fritt uten å bli dømt som landsforræder, en fiende av revolusjonen. I Norge har jeg lært at demokratiet bygges også i samarbeid med dine politiske fiender, at demokrati betyr politisk mangfold og dialog.

Jeg vet at forandringer må starte med en selv, her og nå. Cubas framtid avhenger av det vi er i stand til å gjøre i vår tid. Derfor skal jeg marsjere sammen med kubanere og nordmenn over hele landet.S

Det er mange måter å vise sin støtte til folket på Cuba. Nordmenn som vil vise solidaritet kan bidra til å spre informasjon om det som foregår, dele videoer, delta i debatter, snakke med venner og kjente. For de som gjør seg klare til å marsjere på Cuba, betyr det alt å vite at noen der ute i verden ser dem, at noen bryr seg.

Kubanere som demonstrerer på mandag vet at de risikerer å havne i fengsel. De vet at de sannsynligvis blir banket opp og fratatt sin siste rest av frihet. De fortjener vår støtte.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer