Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Dødens matematikk

De som følger med på publikasjonene til fotgjengerforeningen Pedestrian Council Of Australia, vil ha lagt merke til Bureau of Transport Economics' nylige beregninger som viser at et menneskeliv er verdt 859.030 australske dollar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I norske kroner gir det omtrent samme verditakst som en 120 kvadratmeters leilighet på Majorstua: 3460000 kroner. Av dette utgjorde tapt arbeidsproduksjon 540000 dollar og «kvalitet» - en vag, nesten-filosofisk størrelse - 319030. Hvis du er australier, vel å merke. Ved Transportøkonomisk institutt kunne de fortelle meg at prisen på et norsk menneskeliv for tida er 20,84 millioner kroner, altså seks australiere. Vi blir imidlertid slått av amerikanerne, som er verdt 22 millioner kroner stykket, noe som vel stemmer noenlunde med inntrykket man har fått i høst.

Enkelte fotgjengermedlemmer i Australia har reagert på regnestykket, selv om det i rapporten er understreket at tallet ikke er den filosofiske, etiske eller moralske verdien, men hva det er regningssvarende for et samfunn å foreta seg for å unngå tap av menneskeliv.

TRANSPORTØKONOMSJEFEN SJØL, Joe Motha, innrømmet til Sydney Morning Herald at det likevel er et lavt beløp når man tenker på de store summene som blir brukt i redningsaksjoner som havner i medias søkelys:

«Men et statistisk liv er uidentifisert og har ikke de samme emosjonelle og moralske overtonene som et kjent liv. I praksis betyr dette at mye mindre penger brukes på å redde statistiske liv.»

Da «Italia», luftskipet til den verdensberømte polfareren general Umberto Nobile i 1928 ble meldt savnet mellom Nordpolen og Spitsbergen, ble det slått opp på førstesider verden over. Sju nasjoner satte i gang storstilte og delvis konkurrerende redningsaksjoner, og flere av redningsmannskapene ble skadet eller omkom, blant dem Roald Amundsen. Forklaringene på denne i et fotgjengerøkonomisk perspektiv ekstravagante innsatsen for å redde det tross alt beskjedne antallet mennesker om bord på luftskipet «Italia», er selvfølgelig flere. Politisk var Umberto Nobile denne sommeren det fascistiske Italias ansikt utad. Andre hadde andre motiver, som Roald Amundsen, som mer enn gjerne personlig ville ydmyke sin bitre konkurrent ved å redde ham fra isødet. Uansett ville ikke den veldige mobiliseringen av internasjonal offervilje vært mulig om Umberto Nobile og hans menn hadde vært navnløse, ansiktsløse, statistiske liv, et lag med sherpaer savnet i snøen i Himalaya. Med mindre de da tilfeldigvis guidet et berømt og ikke-statistisk liv. DET ER SELVFØLGELIG grader av hvor statistiske menneskeliv er. Mange vil for eksempel hevde at de seks millioner jødene som døde i konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig, er statistiske liv. Men jødene er et folk med mange distinkte stemmer og ansikter som høres og synes. Uten denne ressursen, evnen til å berette, til å gi de tapte menneskelivene ansikt, å løsrive navnene fra de døde kolonner i statistikken, å gi tapet det den australske transportøkonomen kaller «emosjonelle og moralske overtoner», er det ikke sikkert det internasjonale samfunn ville gitt jødene staten Israel. Som logisk nok ble plassert i hjemlandet til de for Vesten ansiktsløse palestinerne. Motsetningen til jødene er romafolket, sigøynerne, som ble enda hardere rammet av Hitlers etniske rensing. Til tross for fellesspråket romani har sigøynerne liten tradisjon for å ytre seg gjennom skrift, film eller andre massemedier som høres i det offentlige verdensrom. Derfor har de i stedet for et eget land fått anonymitetens forbannelse stemplet i panna og forblitt et ansiktsløst, brunt fjes, forfulgt og fordrevet i øst og vest, også etter jernteppets fall. DENNE DISKRIMINERINGEN av de statistiske liv kan man selvfølgelig la seg opprøre over eller, på fatalistisk vis, bare tilskrive den menneskelige natur og si at det i alle fall er bra at man bryr seg om noen. Det er mest behagelig å tenke slik når man via massemediene og veldedighetskonserter nå synes man kan navnet og familietreet til hver eneste brannmann som omkom i New York den 11. september. Innsamlingsaksjonene til etterlatte har ifølge Boston Globe innbrakt over 12 milliarder kroner, og man ber nå folk stoppe fordi man ikke vet hvordan man skal få brukt opp alle pengene. Og ennå har man ikke hørt en eneste amerikansk ikke-statistikkanonym verdensstjerne spille en tone for de uskyldige barna som, akkurat som brannmennene i New York, må være med og betale prisen for terroristers verk. Det er snart vinter, og 100000 afghanske ansiktsløse flyktningbarn skal dø. Statistisk sett. Stykkprisen antas å være relativt lav. Men som transportøkonomen i Sydney sa: «Man kan argumentere for at verdien av et liv ikke kan måles i kroner, siden man som død ikke kan bruke pengene».

Hele Norges coronakart