Tøffere tider er alltid tøffere for noen enn for andre. Blant dem som kjenner coronakrisen mest akutt er kinoene. De lever i et økonomisk limbo sammen med teatrene, utestedene, konsertscenene, alle steder der folk samles for å stå eller sitte tett og ta inn enn felles opplevelse. Men for kinoene har krisen en tilleggsdimensjon: Det de tilbyr, anledningen til å se en helaftens film, kan også fås andre steder. Nærmere bestemt i sofakroken hjemme, mens du skravler med familien og sjekker Facebook.

Allerede før coronaviruset spente ben for kulturlivet var bransjen i en bråkete overgangsfase, der spørsmålet om hvordan kinoene skulle forholde seg til konkurransen fra de voksende strømmetjenestene på ingen måte var avklart. Men nå, mens kinoene enten er stengt eller opererer med sterkt begrenset kapasitet, har stadig flere av de internasjonale studioene valgt å la sine filmer gå rett på strømming. Mens publikum venner seg til å få påkostede familiefilmer som «Soul» og «Mulan» rett i fanget, strever kinoene med å holde dørene åpne.

I andre land har flere kinokjeder gått konkurs. Det har pågått en langvarig dragkamp mellom kinoene og de store filmstudioene. På den ene siden roper kinoene om at de trenger store kinopremierer, stjernespekkede blockbusterne av typen som trekker folk i alle aldrer og av alle bakgrunner, for ikke å gå med ødeleggende underskudd.