KOMMENTARER

Sosial nedstengning i Oslo

Drittbyen Oslo

Storbyen kan sluke et menneske, og en pandemi kan sluke en storby, skriver Marie Røssland.

DRITTBY: - Viruset likte seg så godt her, at vi andre har likt oss mindre og mindre, skriver Marie Røssland. Foto: Berit Roald / NTB
DRITTBY: - Viruset likte seg så godt her, at vi andre har likt oss mindre og mindre, skriver Marie Røssland. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det finnes ikke et kjipere sted å være i Norge, enn i Oslo akkurat nå. Det siste året har vært preget av lange perioder med sosial nedstengning. Det har vært blant de kjipeste årene i manns minne, med andre ord. I hvert fall i denne kvinnens minne.

Hvor kjipt Oslo-folk har det, er grovt underkommunisert, og utrolig upopulært å påpeke. Er det noe nordmenn utenfor hovedstaden kan enes om, så er det misnøye med hovedstaden. Ikke er det så fint her som i Bergen. Ikke finnes det olje, fosser eller vindmøller her. Ikke er det mangel på sykehus, kafeer og kulturtilbud. I stedet finner man influensere, godt finansierte veiprosjekter, dyre klesbutikker, politikere, kulturelitister, betong og en «sutrete» Raymond Johansen. Så mye folk som ikke bor i Oslo kan mislike.

Som innflytter har jeg ingen problemer med å forstå dette. Første skoledag på barneskolen ble jeg møtt av en klassekamerat som skamløst kunne påpeke at vi andre «ikke snakker ordentlig norsk», før hun noen uker seinere returnerte over fjellene til drittbyen hun kalte «Osjlo». Dette vemmelige første møtet med hovedstaden hang igjen da jeg 13 år seinere flyttet etter.

Min første tid i Oslo var preget av lange utgreiinger fra undertegnede om hvor overvurdert Aker Brygge var, at Vettakollen knapt kunne kalles et utsiktspunkt, og at vintre i plussgrader og regn var bedre enn 20 kalde. Den bitende Oslo-kulda trengte seg inn i sjela.

Så snudde det, Oslo og jeg ble kjent med hverandre i takt med at vårsola tittet fram. Storbyfølelsen varmet. Det var mye å like, som at det skjedde noe på minst ti scener hver dag i uka. At det var omtrent like mange ulike utesteder her, som innbyggere i andre norske byer. At man kunne treffe på nesten hvem som helst, hvor som helst. At resten av Norge og Europa bare var en svipptur unna.

Byrådsleder Johansen hadde rett da han kalte Oslo «Norges eneste storby». Ingen andre steder i landet bor folk like tett som i Oslo. Ingen andre områder opplever så stort gjennomtrekk av tilreisende. Enten det er pendlere fra Nordre Follo, eller industriarbeidere fra Polen. «Alt» går gjennom Oslo, også coronaviruset.

Johansen hadde også rett da han sa at viruset trives best i storbyene. Ingen har hatt så inngripende tiltak, over så lang tid, som oss Oslo-folk. Viruset likte seg så godt her, at vi andre har likt oss mindre og mindre.

Det finnes et titall kommuner i Finnmark som tar deg imot med åpne armer og skattefordeler, dersom du er lei av storbylivet. Den siste tida har også vist at det tilsynelatende er et kjempebehov for arbeidere på fiskemottak og i industrien rundt om i landet. Man altså ikke bo i Oslo.

Men også Oslo trenger folk. Det er kanskje lett å glemme at hovedstaden har toppet statistikken for BNP per innbygger, og BNP per sysselsatte. Det skapes store verdier i hovedstaden. Det siste året har livet her likevel føltes verdiløst. Alle verdiene jeg fant her, har blitt revet bort.

Det har vært skjenkestopp i Oslo i snart seks av de siste tolv månedene, og store restriksjoner i de resterende månedene. I store perioder har det vært forbudt å avholde alle former for arrangementer. Skulle du mot formodning ha plass til gjester, er det ulovlig å være flere enn ti.

Treningssentre, kinoer og teatre har måtte stenge. Flere av de få stedene som har kunnet holde åpent, har likevel lukket dørene på grunn av manglende lønnsomhet. Flere av oss har knapt sett kollegaer, eller innsida av arbeidsplassen vår, det siste året. Vi har blitt bedt om å unngå kollektivreiser, dersom vi skulle ønske oss litt frisk luft i marka. Verst av alt har det vært for byens unge, som har blitt kastet rundt i et kaos av stadig endrende tiltak for skoler og breddeidretten.

Det eneste som har stått igjen av Oslo slik jeg kjenner den, er den bitende kulda. Den som forvandler alt til is, uttrykksløs og gjennomsiktig.

Skal du forsvinne, reiser du ikke til ei bygd i Finnmark. Du reiser til en storby. Her kan du bli helt usynlig. Ingen vil legge merke til om du faller fra, om du er deprimert, om du er ensom – spesielt om du skrur av kamera på Teams. Storbyen kan sluke et menneske, og en pandemi kan sluke en storby.

Snart skinner vårsola over hovedstaden igjen, denne gangen vil den avsløre at Oslo har blitt den drittbyen resten av landet frykter at den er.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer