Det finnes ikke et kjipere sted å være i Norge, enn i Oslo akkurat nå. Det siste året har vært preget av lange perioder med sosial nedstengning. Det har vært blant de kjipeste årene i manns minne, med andre ord. I hvert fall i denne kvinnens minne.

Hvor kjipt Oslo-folk har det, er grovt underkommunisert, og utrolig upopulært å påpeke. Er det noe nordmenn utenfor hovedstaden kan enes om, så er det misnøye med hovedstaden. Ikke er det så fint her som i Bergen. Ikke finnes det olje, fosser eller vindmøller her. Ikke er det mangel på sykehus, kafeer og kulturtilbud. I stedet finner man influensere, godt finansierte veiprosjekter, dyre klesbutikker, politikere, kulturelitister, betong og en «sutrete» Raymond Johansen. Så mye folk som ikke bor i Oslo kan mislike.

Som innflytter har jeg ingen problemer med å forstå dette. Første skoledag på barneskolen ble jeg møtt av en klassekamerat som skamløst kunne påpeke at vi andre «ikke snakker ordentlig norsk», før hun noen uker seinere returnerte over fjellene til drittbyen hun kalte «Osjlo». Dette vemmelige første møtet med hovedstaden hang igjen da jeg 13 år seinere flyttet etter.