Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Drømmetalen

Er Martin Luther Kings berømte tale opphøyd til museal poesi?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I DAG

er det 40 år siden Martin Luther King jr. holdt en tale som i ettertid er kjent under tittelen «Jeg har en drøm». Den 28. august 1963 deltok en kvart million amerikanere i en borgerrettighetsmarsj som endte ved trappene til det storslåtte Lincoln Memorial i Washington DC. Dr. King, som han ble kalt, var siste taler i dette arrangementet som var organisert av afroamerikanske fagforeningsledere. Det lå ikke an til å bli en av hans største taler, har observatører siden fortalt. Egentlig hadde han tenkt å droppe drømmesekvensen, som han hadde brukt mange ganger før. Han hadde tenkt å avslutte med «Gå tilbake til Mississippi, gå tilbake til Alabama (...) vit at denne situasjonen på en eller annen måte vil bli forandret. La oss ikke bli værende i fortvilelsens dal.» Gospelsangeren Mahalia Jackson sto ved podiet og ba ham fortsette: «Fortell dem om drømmen din, Martin.»

DRØMMETALEN

regnes i dag som en del av USAs nasjonallitteratur. Den er pensum for skolebarn og sitatmat for politikere, lederskribenter og festtalere. Amerikanere med respekt for seg selv kan deler av den utenat: «Jeg har en drøm om at denne nasjonen en dag vil reise seg og leve opp til den sanne betydning av sin tro: {lsquo}Vi holder disse sannheter for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like.' Jeg har den drøm at sønnene til tidligere slaver og sønnene til tidligere slaveeiere en dag skal kunne sette seg ned sammen i de røde liene i Georgia...osv.» Den høystemte retorikken skrev seg fra sterke tradisjoner i svart kultur for å vandre fritt mellom prekestolen og den politiske såpeboksen. Men dr. King ble likevel regnet for en ener på talerstolen med sine medrivende, poetiske talenter.

TALEN KUNNE

vært avlyst om president John F. Kennedy hadde fått viljen sin. Han ba fagforeningslederne avlyse hele marsjen, fordi han mente den var utaktisk og kunne skremme Kongressen fra å vedta borgerrettighetslovene som var under utarbeidelse. Arrangørene nektet, og Kennedy-brødrene snudde og støttet dem offentlig. De vektla Martin Luther Kings ry som «fredelig» demonstrant - en merkelapp som svarte likestillingsforkjempere i ettertid har opplevd som klebende inntil det hemmende. Når en politiker som f.eks. Jesse Jackson i disse dager holder minnetaler til 40-årsjubileet, er det ikke Kings drøm han trekker fram fra talen, men en mye mindre kjent passasje om løftet som Amerika har gitt; dvs. løfter i Grunnloven og Uavhengighetserklæringen om alles ukrenkelige rett til liv, frihet og streben etter lykke. Brutte løfter, konkluderte Jackson i en tale i Chicago sist mandag.

STATUS

for integreringen i USA etter 40 år med drømmer er best oppsummert i undertittelen på professor Andrew Hackers berømte bok «Two Nations»: «Svart og hvit, atskilt, fiendtlig, ulik». Upoetisk og til å bråvåkne av.