KOMMENTARER

Pride-skytingen

Du ble også angrepet

Alt jeg husker var at vi plutselig sto i en tett gang under bakken. Livredde for det intense hatet som jaktet på oss, skriver Alexander Sund.

BLE BESKUTT: Alexander Sund ble skutt mot i Oslo natt til lørdag. Dette er hans tanker om angrepet. Foto: Privat
BLE BESKUTT: Alexander Sund ble skutt mot i Oslo natt til lørdag. Dette er hans tanker om angrepet. Foto: Privat Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

De to første dagene etter angrepet på London Pub var jeg i sjokk. Nummen, men også skjelven, redd og sint. Jeg mistet følelsen i både beina og ansiktet. Jeg klarte ikke ta innover meg det som hadde skjedd. Det at vi nesten ble drept. At vi måtte løpe fra skuddene. At vi måtte gjemme oss i uvisshet om drapsmannen hadde tatt seg inn i lokalet.

Ville han finne oss der vi sto som sild i tønne i kjellergangen på utestedet? Vil han plaffe oss alle ned? Alle de vakre menneskene som sto der? Vi visste han hadde automatvåpen. Det hørte vi. Det så vi. Det fikk vi oppleve på kroppen.

Jeg husker lite fra den kvelden. Jeg husker bare at jeg så de første skuddene som kom inn gjennom vinduet der jeg sto. Hjernen gikk raskt over på autopilot. Mange av minnene har blitt vasket ut. Det er hjernen min som prøver å beskytte meg fra det vonde. Det brutale. Alt jeg husker var at vi plutselig sto i en tett gang under bakken. Livredde for det intense hatet som jaktet på oss.

PÅ FACEBOOK: Sund oppdaterte venner og bekjente på natta. Foto: Privat Click to add image caption
PÅ FACEBOOK: Sund oppdaterte venner og bekjente på natta. Foto: Privat Click to add image caption Vis mer

Noen kom aldri hjem den kvelden. Mange ble skadd. Noen fysisk. Andre psykisk.

Dagen derpå fikk jeg flere telefoner. Jeg klarte ikke ta den når det ringte. Jeg klarte ikke høre at andre var redd. At andre var bekymret. At andre hadde det vondt. Jeg følte meg feig. Det tok meg tre dager før jeg klarte å snakke med min egen mor.

Det var frykten for å høre hvordan hun hadde det som gjorde at jeg vegret meg. For hvordan kunne jeg ivareta hennes følelser og hennes utrygghet når jeg selv var så redd? Omsorg er viktig, men det kan også gjøre ufattelig vondt i en slik situasjon. Jeg stengte meg inne. Jeg var rett og slett ufattelig redd.

Når jeg endelig fikk motet til å ta telefonen fortalte hun at jeg hadde sendt henne meldinger mens angrepet pågikk. Meldinger jeg ikke kan huske at jeg har sendt. Meldinger jeg ønsker hun aldri fikk.

OPPDATERTE MAMMA: Sund oppdaterte mammaen sin mens Zaniar Matapour avfyrte skudd. Foto: Privat
OPPDATERTE MAMMA: Sund oppdaterte mammaen sin mens Zaniar Matapour avfyrte skudd. Foto: Privat Vis mer

Dette var meldingene min mor bråvåknet til den natta. At barnet hennes ble jaktet på med automatvåpen. Dette er hennes historie, men det kunne like lett vært din historie. Ditt barn.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg vil at folk skal våkne. At folk skal forstå at dette faktisk angår deg, selv om du ikke er skeiv. Det kunne vært ditt barn, dine søsken eller dine nærmeste venner.

Hvordan hadde du reagert om du fikk slike meldinger midt på natta? Alle timene i uvisshet. Er barnet mitt drept? Har jeg mistet det kjæreste jeg har fordi noen hadde lagt sitt hat på nettopp mitt barn?

For meg er det ingen tvil om at dette var et angrep på vår vakre og mangfoldige regnbuefamilie. Dette var et angrep på det stedet vi føler oss mest trygg. Det stedet hvor vi slipper å bekymre oss for vold, trakassering og stygge blikk. London Pub har gitt oss et hjem. Et hjem hvor vi kan oppleve det vakreste livet har å by på – kjærlighet, tilhørighet og samhold.

Det er akkurat det noen prøvde å skyte vekk.

UTENFOR UTESTEDET: Slik så det ut utenfor London Pub natt til lørdag. Foto: Privat
UTENFOR UTESTEDET: Slik så det ut utenfor London Pub natt til lørdag. Foto: Privat Vis mer

Det finnes stemmer der ute som prøver å fortelle oss at dette ikke var et angrep på barn av regnbuen. Stemmer som gir næring til terrorister som ønsker å utøve den type vold som nå er begått. Vold mot oss, men også vold mot dine. For dette innlegget handler ikke om oss. Det handler om oss alle. Det handler om deg.

Dette var et angrep på alle mødre, fedre, søsken og venner. Noen har forsøkt å frarøve dine barn og dine nærmeste noen helt fundamentale behov som vi mennesker har. Behovet for trygghet, frihet og kjærlighet.

Vår kamp er din kamp. Det er en kamp for helt grunnleggende sikkerhet for dine nærmeste. En kamp for at du skal slippe frykten min mor satt med den natta. En kamp for at de rundt deg skal få oppleve lykke og kjærlighet. At de du elsker mest her i verden skal kunne leve uten frykt og skam.

Stille aksept og støtte er ikke nok. Ikke nå lengre. Det gryende hatet og den brutale retorikken som har bygget seg opp over tid må bekjempes.

Jeg kan ikke snakke for alle skeive, men jeg kjenner jeg er sliten. Så utrolig sliten av at vi skeive må kjempe en stille kamp, hver eneste dag. Sliten av å være redd. Sliten av å se meg over skuldra. Sliten av å forklare hvorfor vi trenger din støtte. Sliten av å fortelle hvorfor vi alle må stå sammen. Lei av å forklare hvorfor dette angår nettopp deg.

Jeg trygler dere. Jeg trygler alle dere som er mødre, fedre, søsken og venner om å kjempe kampen med oss. Stå med oss skulder til skulder. Mange av oss er slitne, men vi gir aldri opp. Ingen kan true oss til stillhet. Vi skal ta kampen, slik som mange har gjort før oss. Jeg håper du tar den med oss.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer