DEBATT

Rusavhengige:

Dyr moralisme

Forskjellsbehandlingen av ruspasienter mangler medisinskfaglig begrunnelse, og fører til dårligere pasientbehandling og økte kostnader for samfunnet.

UTFORDRENDE: Ingen av de godkjente legemidlene mot avhengighetslidelse kan fås på blåresept, uansett typen avhengighet eller hvor alvorlig den er. Dette øker utfordringene til å gi hjelp til en sårbar pasientgruppe, skriver kronikkforfatterne. Foto: Shutterstock
UTFORDRENDE: Ingen av de godkjente legemidlene mot avhengighetslidelse kan fås på blåresept, uansett typen avhengighet eller hvor alvorlig den er. Dette øker utfordringene til å gi hjelp til en sårbar pasientgruppe, skriver kronikkforfatterne. Foto: Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Det gjenstår mye arbeid for å få bukt med stigmatisering og forskjellsbehandling av personer med avhengighet til rusmidler. Rusreformutvalgets utredning og innstilling til avkriminalisering og en reaksjonsmodell tuftet på hjelp framfor straff var et skritt i rett retning, men ble dessverre nedstemt av Ap, Sp og Frp.

SVARER: Assisterende helsedirektør Espen Nakstad tror vi går en tøff januar i møte, så kan det blir lysere. Reporter: Edward Stenlund / Dagbladet TV. Vis mer

Den dyrebare, skadelige og uhensiktsmessige bruken av straff mot rusavhengige er beklageligvis bare et av mange eksempler som gjør behandlingen vanskeligere.

Også i refusjonsordningen finner vi en ulogisk forskjellsbehandling, som synes best forklart av en form for moralisme. Blåreseptordningen i Norge sørger for at pasienter får dekket store deler av deres utgifter til legemidler når det dreier seg om langvarig alvorlig sykdom, så lenge nytteverdien står i rimelig forhold til kostnadene.

Ordningen er nokså sjenerøs, om vi ser bort fra ruspasientene da, selvfølgelig. Ingen av de godkjente legemidlene mot avhengighetslidelse kan fås på blåresept, uansett typen avhengighet eller hvor alvorlig den er. Dette øker utfordringene til å gi hjelp til en sårbar pasientgruppe som ofte er økonomisk svake, sosialt marginalisert og har dårlig prognose.

Legemidler mot diabetes, KOLS, hjertesvikt, depressiv lidelser, angstlidelser, høyt blodtrykk og atrieflimmer er eksempler på legemidler som kan fås på blåresept. Også legemidler som kan forebygge alvorlig sykdom hos friske personer som står i fare for å få det, er innlemmet i refusjonsordningen.

Det finnes ingen god medisinskfaglig begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen. Noen kan finne på å hevde at avhengighet ikke er en sykdom eller lidelse, men dette er ikke tilfellet. Fagmiljøet verden over er enige om at avhengighet er en kronisk tilbakevendende lidelse som involverer påvisbare forandringer i hjernestrukturer med tilhørende atferdsforstyrrelse.

Rusdiagnoser har diagnosekriteriene på linje med øvrige psykiske lidelser hvor legemidlene fås refundert. Flere avhengighetslidelser, for eksempel alkohol- eller opioidavhengighet, er forbundet med kortere levetid og dårligere prognose og livskvalitet enn mange av sykdommene som har legemidler oppført på refusjonsordningen.

Det er heller ikke tilfelle at nytteverdien av legemidlene mot avhengighetslidelse ikke veier opp for kostnadene. Vi skal være de første til å innrømme at det ikke finnes noe mirakelmedisin mot f.eks. alkoholavhengighet, men for noen pasienter utgjør legemidlene en stor forskjell. Og på gruppenivå vet vi at legemidlene har en dokumentert effekt på linje med – eller bedre enn – andre legemidler som fås refundert, eksempelvis kolesterolsenkende midler til hjertefriske eller antidepressiver.

Det er også slik at manglende behandling av avhengighetslidelse forverrer eller skaper andre psykiske og somatiske lidelser som dermed forverrer prognosen og øker samfunnskostnadene forbundet med denne pasientgruppen.

Flere av legemidlene mot avhengighetslidelse, slik som disulfiram (ca. 125 kroner i måneden) og akamprosat (ca. 390 kroner i måneden) for alkoholavhengighet, er dessuten rimelig. Vi vet at slike utgifter kan være betydelige for denne pasientgruppen og vår erfaring tilsier at kunstig økte kostnader fører til redusert tilgang og bruk. Enkelte ville påstått at pasientene har «skylden» for sin tilstand.

Dette er en høyst overflatisk forståelse av hvordan avhengighet utvikler seg, ettersom mange av pasientene har en rekke risikofaktorer (genetisk sårbarhet, omsorgssvikt, traumer, personlighetstrekk, psykiske lidelser) som ville gjort enhver borger tilbøyelig til å havne i akkurat samme spor. Dessuten tenker vi ikke slik om liknende pasientgrupper, for eksempel KOLS-pasienter eller pasienter med diabetes mellitus.

Dette paradokset har blitt problematisert av norske rusforskere gjentatte ganger før, men ingenting er endret. Refusjonsordningen er preget av en moralisme som fører ingen annen vei enn dårligere pasientbehandling og økte kostnader for samfunnet.

Ettersom regjeringen sviktet denne pasientgruppen i arbeidet med en rusreform, har de i 2022 en gyllen mulighet til å revidere en refusjonsordning som er svært moden for en kunnskapsoppdatering.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer