Forhåpentligvis går både USA og verden nå inn i et nytt år som er starten på en ny æra.

Bob Dylans kjente låt «The times they are a-changing» fra 1963 kunne ikke vært mer aktuell i dag. Den er treffende oversatt til norsk av Jan Erik Vold «Det er ei ny tid som tar over». Men hva er denne nye tiden? Hvordan vi definerer den er opp til oss.

Pandemien har lært oss at ingen er trygge før alle er trygge. Pandemien kjenner ingen landegrense og vi er i samme båt, sies det. Men de som reiser tredje klasse, er de som drukner først. Det er de som ikke får plass i livbåtene.

Pandemien er en krise for oss, og en katastrofe for fattige land. Fattige uten sikkerhetsnett har mistet livsgrunnlaget over natten, og trues av sult dagen etter.

For første gang på mange tiår har utviklingen i verden stagnert, og på flere områder gått tilbake. Ni av ti barn opplevde at skolen stengte i vår. Millioner av barn får fortsatt ikke den undervisningen de har krav på. Verden har aldri før opplevd en så stor læringskrise.

Sannsynligvis vil mer enn ti millioner barn aldri komme tilbake til skolen fordi de har blitt nødt til å jobbe for å spe på familieinntektene eller har blitt giftet bort. Det koster utviklingsland mye krefter og penger å komme tilbake på rett kjør. Det hjelper ikke at mange land er gjeldstynget. Land som Ghana, Mauritania og Gambia bruker mer enn tre ganger så mye på å nedbetale gjeld enn på grunnskole.