Gjennom snart to pandemiår har sykepleierne, med den alltid kampklare Lill Sverresdatter Larsen i spissen, kommet med nærmest daglige varsler om underbetalte og overarbeidede sykepleiere som knekker under coronabyrden. Det toppet seg med en hulkende intensivsykepleier på Dagsrevyen. Sikkert med rette.

Men ikke alle sykepleiere er bekvemme med den unyanserte offerrollen vi har påtatt oss i offentligheten de siste to åra. Helsevesenet er variert, og for mange sykepleiere og avdelinger har de verste coronabølgene i stor grad vært hvileputer med færre pasienter, lukrative coronatillegg og et overtidsbudsjett helt uten kontroll. Akkurat nå er det riktignok ganske travelt og til dels kaotisk, ikke minst på grunn av høyt sykefravær og ansatte i karantene.

Men det er ikke coronapasientene som nå overvelder akuttmottaket og de medisinske avdelingene på OUS. Det er våre gamle. Eldrebølgen skyller inn, og beredskapen der synes langt mer tafatt enn forberedelsene til den coronabølgen vi nå ruster oss til.

Det er én hendelse som har gjort mer inntrykk enn noe annet under mine fire – relativt sett korte – år som sykepleier på Gastromedisin på Ullevål. Det var da en uhyre skrøpelig 102 år gammel mann skulle hjem etter å ha blitt behandlet for influensa. Han hadde forsikret om at datteren var så flink til å hjelpe, så det ble bestemt at han ikke trengte sykehjemsplass, men kunne klare seg med hjemmesykepleie. Det er dette en kaller fritt valg og brukermedvirkning,