Eldreopprør? Kom igjen!

Hvorfor forske på forlenget liv, når samfunnet ikke har noe sted å gjøre av oss når vi blir gamle?

JEG HUSKER siste gang jeg så min oldemor. Hun lå liten og hvithåret i senga inne på kammerset på en liten gård på Vestlandet. Hun hadde røde begonier i snirklete potteskjulere mellom kritthvite gardiner i vinduet.

Jeg husker det som noe vakkert, selv om jeg bare var seks- sju år gammel, og hun var gjennomsiktig av alderdom.

Hun hadde fått bli på gården, der hun hadde vært gardkjerring i en menneskealder og født 13 barn. Hun ble tatt vare på, selv om det sikkert var en påkjenning for svigerdatteren å stelle henne ved siden av gårdsbruket.

Oldemor fikk ikke nok effektive piller mot smertene, ingen andre heller, som skulle forlenge livet hennes. Hun fikk dø i fred med de nærmeste rundt seg.

Kanskje fantes det ikke gamlehjem i nærheten, kanskje var det familiens valg å ha henne hjemme.

De færreste blant oss har i dag et ekstra kammers, enn si tid til å være hos våre gamle. Den tida, den kulturen er forbi. Verdigheten også.

I dag dør mange alene etter en avslutning på livet der kappen av ensomhet var tung å bære. Der avbruddene var korte minutter med omsorg.

I mange år har jeg hatt min gange på forskjellige sykehjem, eller bo- og behandlingshjem som de fleste så flott heter i dag. Bo, ja. Men behandling?

Det er lenge siden det het gamlehjem. Det låter mer verdig med bo- og behandlingshjem. Men det er gamlehjem det er. Der til-overs-menneskene er blitt til bry for samfunnsøkonomien.

JEG SER ENSOMHET i ansiktene deres. Blikkene deres er tomme. Noen sitter eller ligger til sengs alene på rommet sitt. Andre er blitt plassert, eller har trillet seg selv ut i forhallen. Ansiktene er vendt mot utgangsdøra.

Det er her det skjer noe. Selv om de ikke selv får besøk, kan det hende at andre får? Noen å se på. Det er i hvert fall en viss bevegelse i livet ved utgangsdøra.

Den de selv ikke kan åpne for å komme ut. De fleste er totalt avhengige av noen som har tid til å yte dem litt ekstra hjelp og omsorg.

Tid er det eneste de gamle har nok av. Tid er det de har minst av, de som skal pleie dem.

Når jeg forlater et sykehjem, er jeg ofte fylt av avmakt overfor de bevilgende myndigheter. En sorg over at omsorg synes å være et fremmedord for politikerne. De gamle og pleietrengende får det de har krav på etter lovens strengeste tolkning. De får det pleierne formår av overskudd i en hverdag der arbeidsstokken er for liten og lønna for lav til at nye søker. Pleierne gir det de kan i tida som skal deles på altfor mange pasienter.

PLEIERNE OPPLEVER også sorg og avmakt over at de ikke strekker til. Deres sorg, vår sorg over å miste våre nærmeste, bit for bit, er reell nok. Men hva med de gamles sorg? Over verdigheten som er blitt borte. Sorgen over hele tida å vite at de ikke lenger er noe verdt. Sorgen over å tilbringe dagene med å vente.

Vente på besøk. Som kanskje aldri kommer. Vente på en pleier som har tid til å hjelpe dem på do. Det gjør jo ikke så mye om det går i buksa. De har jo bleier. Skjønt, stadig tørre, nye bleier når det er gått galt, er ingen selvfølge. Bleier er også dyrt.

Vente på å bli lagt. Vente på å stå opp. Vente på mat. Vente på fysioterapeuten.

BERIT ER SNART 80. Hun er klar i hodet, men mistet taleevnen for en tid siden etter slag. De pårørende søkte om logopedhjelp. De fikk høre at det var håpløst, det fantes ikke ressurser. Vi vet at det i mange tilfelle går an å få tilbake taleevnen, helt eller delvis. Men er det verd det å spandere den behandlingen på en som har levd mesteparten av livet?

Knut, 75, kan ikke lenger sette beina under seg. Slag. Men du og jeg hadde vel heller ikke kunnet gå noe særlig, hvis vi hadde sittet passivt i rullestol i et par år. Aktiv og intens trening kunne gitt tilbake noe av førligheten. Noen øvelser et par ganger i uka er det han får av et par profesjonelle fysioterapeuter som skal dele tida si på samtlige på sykehjemmet.

Mimmi er 90. Hun klarer seg fortsatt hjemme. De pårørende har søkt om dagsenterplass for henne, et sted hun kunne få den stimulans som skal til for å holde hode og kropp i gang en stund til. Hun har ventet i et halvt år og fått beskjed om at det ennå kan ta mange måneder.

Hva hjelper det da at politikerne roper høyt om prioritering av eldreomsorg, særlig i nærheten av et valg? Vi kan, vi vil, vi er best, sier politikerne.

Mens gresset gror, dør kua.

Hva er det vi driver med i samfunnet i dag? Enorme beløp går med til medisinsk forskning som skal holde oss i live lenger. Men hvorfor holde oss i live, når samfunnet ikke har noe sted å gjøre av oss? Når det ikke finnes gode og nok sykehjems- og institusjonsplasser, når vi tross alle «evighetspillene» ikke lenger klarer oss selv?

Når vi i Norge i dag ikke har råd til den nødvendige og «unødvendige» hjelpen og omsorgen som skal til. Det som ville gjort hverdagen og den framtida de gamle har igjen, meningsfylt.

To- tre måneders ventetid på plass. Du får det første sykehjemmet som blir ledig.

DU TROR KANSKJE at det er en selvfølge at du får bo i nærheten av der du bodde, eller der dine pårørende bor, hvis du har noen? Du tar det kanskje for gitt at du og ektefellen din skal få dobbeltrom, enn si leve den siste etappen av livet på det samme sykehjemmet?

Virkeligheten er dessverre ikke slik.

Virkeligheten er sykehjem med overarbeidede syke- og hjelpepleiere som sliter seg ut. Eller går over i bedre betalte jobber, fordi de ikke kan leve av lønna si. Fordi de ikke lenger orker det psykiske og fysiske presset på jobben. Eller belastningsskadene og sykemeldingene som igjen gjør at de som blir tilbake på jobben, får mer å gjøre. Mer press, før de sjøl blir sykemeldte. Når noen avspaserer overtid, er det ikke budsjett for ekstra hjelp. Selv om de bruker de aller billigste som vikarer; elever på videregående og unge studenter. Når én avspaserer, hender det at det bare er to på vakt. De to skal ta seg av for eksempel 14 pleietrengende en hel kveldsvakt.

SKAMMER VI OSS? Ingenting tyder på der. Løftene om bedre tider er der, men når innfris de?

Vi som er framtidas brukere av hjemmesykepleie og sykehjem, har ikke mye å se fram til. For da er de fleste som arbeider innenfor omsorgstjenesten, enten gått lei eller er utslitte. Tida ebber ut for de siste Florence Nightingale-ene.

Vi får satse på mange barn som blir sosialt oppegående og snille. Som kanskje gir tilbake noe av den omsorg vi forhåpentligvis ga dem.

Når vi får sukkersyke, hjertetrøbbel, slag og er blitt uføre. Men problemet er kanskje at våre barn til og med er blitt for gamle til å kunne hjelpe oss.

Eldreopprør? Kom igjen!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.