KOMMENTARER

Eliten er bedre enn sitt rykte

Det finnes avstand til folket, men skillene er ikke noen demokratisk avgrunn, skriver John O. Egeland.

NORSKE VERDIER: Norge har langt svakere tradisjon for elitisme og klassemarkører enn andre europeiske land, inkludert våre skandinaviske naboer. Det er en verdi det er viktig å holde fast på, ikke minst i en tid der klynkende milliardærer blir avhoppere i Sveits, skriver John Olav Egeland. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
NORSKE VERDIER: Norge har langt svakere tradisjon for elitisme og klassemarkører enn andre europeiske land, inkludert våre skandinaviske naboer. Det er en verdi det er viktig å holde fast på, ikke minst i en tid der klynkende milliardærer blir avhoppere i Sveits, skriver John Olav Egeland. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Alle samfunn har dem. Handlende grupper og enkeltpersoner som treffer beslutninger som får avgjørende virkning på hvordan samfunnet fungerer. Eliter er grupper som utøver makt. All maktutøvelse krever demokratisk årvåkenhet. Derfor må vi spørre: Utgjør de norske elitene en enhetlig gruppe maktmennesker med felles verdier og mål, eller består de av ulike stemmer med forskjellige verdier? Og hvor stor er den politiske avstanden til folk flest?

Dette er sentrale tema i en ny bok på Universitetsforlaget: “Eliter i endring. Makt, demokrati, representasjon” som er skrevet av samfunnsforskerne Fredrik Engelstad, Trygve Gulbrandsen, Arnfinn H. Midtbøen og Mari Teigen. Boka behandler særlig perioden 2000 - 2015, men er på ingen måte historie.

Tvert i mot lander boka midt i en tid der populisme og kritikk av - og forakt for - elitene er sterke politiske krefter.

Høyrepopulisme og autoritære styringsformer styrker seg over hele kloden, fra valgene i Sverige og Italia til USA, Brasil og India. Sentralt i denne populismen er tesen om at eliten har sviktet folket og bare tjener sine egne interesser. Dette kobles sammen med mistillit til de klassiske demokratiske institusjonene og verdiene. Det er en mikstur med betydelig sprengkraft.

I denne situasjonen er det nyttig å få en kjølig og analytisk beskrivelse av de norske elitene og hva de står for. I den nevnte boka opererer forfatterne med ti distinkte elitegrupper innenfor politikk, statsforvaltning, forsvar, politi og juss, næringsliv, frivillige organisasjoner, medier, forskning og høyere utdanning, kultur og kirke.

På grunnlag av maktutøvelsen deles disse inn i fire grupper. Disse er:

DE REGULERENDE ELITENE omfatter forskjellige deler av statsapparatet: Politikere på toppnivå, statsforvaltningen, politi, rettsvesenet og forsvaret. Deres makt ligger i en omfattende og kompleks regulering av folks liv.

DE PRODUSERENDE ELITENE er først og fremst næringslivets ledere, men omfatter også offentlig tjenesteproduksjon innenfor velferd og infrastruktur. Eiendomsrett, kapital og styringsrett gir makt i seg selv. Næringslivets betydning for hele samfunnet gir politisk makt.

DE FORMIDLENDE ELITENE forvalter offentligheten og viktige deler av samfunnets kommunikasjon. Elitene her omfatter blant annet topplederne i massemediene, fagpresse og bokproduksjon, men også internett.

IDE-ELITENE representerer sosiale verdier, forståelsesformer og moralske tenkemåter. De omfatter kunst- og kulturliv, religion og vitenskapelige institusjoner. På disse elitenes dagsorden står estetikk, etikk og ekspertise.

Forskningen viser at de norske elitene ikke utgjør noen monolittisk maktblokk. Tvert i mot preges elitene av ulike normer, interesser og verdier som ofte står mot hverandre, men som også kan samordnes i tråd med den nordiske modellens verktøykasse. Elitene har utvilsomt betydelig makt, men den utøves sjelden på en samordnet eller konspiratorisk måte.

På viktige områder er det betydelig sammenfall mellom elitenes og folkets verdier og politiske peferanser. Det gjelder ikke minst tilliten til de demokratiske institusjonene, men også velferdsstaten, likestilling og vektlegging av private og offentlige løsninger. Trepartssamarbeidet i arbeidslivet står også støtt.

Når det gjelder politiske hovedvalg er heller ikke avstanden mellom eliter og resten av folket særlig lang. Forskerne har delt det politiske området inn i tre hovedkategorier: Venstre, sentrum, og høyre. Samlet får venstresiden en oppslutning på 44 prosent blant elitene. Men det er store forskjeller blant de privilegerte. For eksempel slutter eliten i næringslivet massivt opp om høyresiden. På noen områder er det viktige forskjeller mellom elitene og folket. Norsk medlemskap i EU har vært en slik markør siden folkeavstemningen i 1972. Det er også forskjeller i synet på klimapolitikken der viktige deler av elitene vil gå lenger i bruken av virkemidler enn folk flest.

Størst avstand er det likevel i synet på innvandring og integrering. Her har elitene langt mer liberale standpunkter enn store grupper i folket. Så er det også blant de hardeste innvandringsmotstanderne at kritikken av elitene er sterkest.

Norge har langt svakere tradisjon for elitisme og klassemarkører enn andre europeiske land, inkludert våre skandinaviske naboer. Det er en verdi det er viktig å holde fast på, ikke minst i en tid der klynkende milliardærer blir avhoppere i Sveits. En rimelig grad av samling om felles verdier er forutsetningen for den norske modellen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer