Jeg viet meg som 17-åring til sosialdemokratiet i anerkjennelse av hva velferdsstaten har betydd for meg som barnevernsbarn.
Jeg følte et ansvar for å bidra til å styrke de politiske institusjonene som lot meg bli noe mer enn en gategutt, så veien kunne bli lettere for neste i min situasjon.
Det er takket være velferdsstaten jeg har kunnet bygge et solid liv for meg selv, og det er i arbeiderbevegelsens humanisme jeg fant menneskeverd og, cheezy som det kan høres ut, et kall og et formål med livet.
AUF-skolen lærte meg være mer enn en passiv tilskuer. Forrige landsmøte vedtok at jeg – som lente meg på cannabis for å finne nattesøvn og sjelero i tiden etter Utøya og mammas selvmord – først og fremst var en forbryter som hadde sluppet unna med å overleve.
Langt verre felte partiet samme dom over mange med langt verre utgangspunkt – og mange vi kunne reddet er døde som konsekvens.
Med klassereisen overstått kunne jeg hyklet trygt i min privatbolig, men slikt gjør ingen ekte tillitsvalgt. Vedtaket var bibelsk ondskapsfullt – og tuftet som det var på alternative fakta, et grelt brudd med en stolt ansvarlig tradisjon som styringsparti.
Å se fellesskapet som hadde vært så viktig for meg så lenge fordømme meg var knusende. Ved å kalle dette «solidaritet» vred Jonas kniven i såret. Det etterlot meg med to elendige valg: Enten kunne jeg forbli medlem av et parti som mente jeg først og fremst var en forbryter som har sluppet unna med å overleve, og som nektet samfunnets mest stigmatiserte gruppe deres menneskeverd og rettigheter selv etter empiri beviste at straffelinja gir null resultater med enorm humanitær kostnad.
Eller så kunne jeg forsake mine verdier som sosialdemokrat på en annen måte, og melde meg ut av partiet. Jeg valgte det siste. Å fylle 35 år, er den typen ting som maner til refleksjon over veivalg. På bursdagen i mars valgte jeg gå fra det ene dårlige valget til det andre.
Jeg er sosialdemokrat – legene sier det er intet å gjøre – så jeg må slutte opp om partiet. Selv om det mener jeg hører hjemme foran retten. Så ikke forvent noen heiagjeng, men nå har jeg i hvert fall atter boka i orden, stø kurs mot førtiårsnåla, og har satt meg på Oslo Aps kjøttvekt i mandatfordelinger og oppfordrer andre til å gjøre det samme.
Så kjære landsmøtedelegat, som en av dem du ellers vil prakke politiet på: Når møtelederen ber deg vise det ved stemmetegn om du støtter AUFs forslag om rusreform, vit at dette er akkurat den type øyeblikk Øverland snakker om når han krever at du ikke skal sove.
Senterpartireformen er en bløff, og det tror jeg dere alle innerst inne vet. Forholder du deg i ro, vil det koste liv. Ikke først og fremst ved fraværet av behandling – men som konsekvens av aktiv feilinvestering av skattepenger i straff, marginalisering, dehumanisering og trakassering for å tilfredsstille en primitiv, ignorant grisemoral.
Dette går bare en vei – historiens dom vil bare bli hardere og hardere. Måtte det hvile tungt på din samvittighet resten av ditt liv om du ikke finner det i deg å velge riktig. Du har en sjanse til å treffe et valg du kan skryte av til barnebarna. Vær en kamerat og ta den.
Innlegget ble først publisert på Facebook.
