KOMMENTARER

USA og Russland

En «drapsmann» møter sin anklager

Om tre uker skal president Joe Biden møte sin russiske kollega Vladimir Putin, mannen han har kalt en «drapsmann». Hvorfor angår det oss? Spør Morten Strand.

ISKALD KRIG?: Vladimir Putin på Franz Josefs land, der russerne har bygget en stor militærbase. Foto: AP / NTB
ISKALD KRIG?: Vladimir Putin på Franz Josefs land, der russerne har bygget en stor militærbase. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I forrige uke møttes utenriksministrene Anthony Blinken og Sergej Lavrov for første gang. Deres sti var smal, og brolagt med snublesteiner når det gjelder alt fra Ukraina, militarisering av Arktis, behandlingen av Putin-kritikeren Aleksej Navalnyj, beskyldninger om dataangrep, og runder med gjensidige utvisninger av diplomater, som følge av alt dette. Og så den aller største snublesteinen, at Biden kom i skade for å kalle Putin en «drapsmann», en utspekulert fornærmelse som den fornærmede ikke tar lett på. Lavrov har beskrevet forholdet mellom USA og Russland som på et vis verre enn under Den kalde krigen, fordi det er mindre forutsigbart.

HEMMLIG VÅPEN: Den amerikanske marinen har offentliggjort bilder av USS «Seawolf» utenfor Tromsø. Foto: US Navy Vis mer

Det var derfor en grunn til å trekke et lettelsens sukk da Blinken etter møtet sa at USA vil ha et forutsigbart og stabilt forhold til Russland. Lavrov beskrev samtalen som «konstruktiv og nyttig», og Putins pressetalsmann Dmitirij Peskov beskrev møtet som «positive skritt». Mest positivt er det at møtet i forrige uke baner vei for et møte mellom Biden og Putin i forbindelse med G-7 møtet i Storbritannia i midten av juni. Det er første gang de to møtes som presidenter.

Og hvordan skal det gå? Fra Putins ståsted er det viktig at møtet i det hele tatt finner sted. Hans spesialitet er å bokse over sin økonomiske og politiske vektklasse, så ethvert møte med USAs president som «likemenn» er en fjær i hatten for Putin. Han vil legge fram det han nylig kalte sin «røde linje» for det som sett fra Moskva er Natos ekspansjon og innringing av Russland.

For verden ser annerledes ut hvis perspektivet er fra Moskva, eller det er fra Nato-hovedsteder som Warszawa, Vilnius, Riga eller Tallinn. Eller for den saks skyld fra Kiev i Ukraina eller fra Tbilisi i Georgia. Geografi er skjebne. Og geografisk beliggenhet gir helt forskjellige perspektiver for sikkerhet. Derfor vil ethvert regime med Moskva som sentrum motsette seg et enda tettere forhold til Nato for Ukraina og Georgia.

For Biden er et møte med Putin nyttig for å forsøke å avklare et stadig vanskeligere forhold. USA er ikke tjent med å ha fiender på alle kanter. Biden har gjort det klart at han ikke aksepterer Russlands behandling av Aleksej Navalnyj. Han har gjort det klart at russisk militær styrkeoppbygging ved grensa til Ukraina får politiske konsekvenser, og han har sanksjonert Russland for å ha blandet seg også i det siste amerikanske presidentvalget, nettopp for å prøve å hindre at Biden ble valgt.

Men Biden vil også samarbeide med Russland, blant annet når det gjelder avtaler om våpenbegrensninger. Russland kan dessuten spille en nøkkelrolle i den store utenrikspolitiske utfordringen for USA, Kina. Biden har ikke formulert seg like klart som den franske presidenten Emmanuel Macron, som mener at Vesten må ha Russland som strategisk partner i den framtidige rivaliseringen med Kina. Men det er åpenbart at Macron har et poeng. Russlands enorme størrelse er i seg selv et argument for vennskapelige forbindelser. Igjen, geografi er skjebne.

Blant dem som har aller størst grunn til å være glade for at skylaget ser ut til å lette litt i forholdet mellom de to gamle supermakts-rivalene er Norge. For vi er i skuddlinja når det gjelder den kanskje vanskeligste og på sikt mest uforutsigbare konflikten mellom USA og Russland, rivaliseringen om, og militariseringen av, Arktis. Etter hvert som isen trekker seg tilbake, og teknologien gjør framskritt, så åpenbarer det seg bokstavelig talt helt nytt land å kappes om. I hvert fall nytt hav, og alt det som er under havet, olje og gass.

Og der geografien gjør at Norge er i skuddlinja mellom de gamle kald-krigs-rivalene USA og Russland når det gjelder Arktis, så innretter regjeringen Solberg seg sånn at vi er midt i skuddlinja, vi er et eksplisitt militært mål. Med for alle praktiske formål å gjøre Norge til en base for USAs økende militære aktivitet i Arktis, så bidrar regjeringen til å skru konfliktnivået mellom USA og Russland opp. Tromsø som havn for amerikanske ubåter som etter alt å dømme er væpnet med kjernefysiske langdistanseraketter, og flybaser i Norge med amerikansk jurisdiksjon, er i strid med basepolitikken. Og det er i strid med Einar Gerhardsens perspektiv for Nato-medlemskap, nemlig at Norge skulle velge side for sikkerhet og demokrati, og mot sovjetisk diktatur. Men samtidig som vi valgte side, skulle vi også være en aktiv brubygger. Med endring av basepolitikken er vi dårligere brubyggere.

Etter Ukraina og Georgia er Norge blant landene som har aller mest å tjene på et bedre forhold mellom USA og Russland. For geografi er skjebne, og lykken kan av og til være bedre enn forstanden.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer