KOMMENTARER

USA og Russland

En «drapsmann» utfordrer til duell

USAs president kaller sin russiske kollega for drapsmann, og Putin utfordrer Biden til duell. Det er iskaldt nå.

MORSOMT?: Nei, ikke egentlig. Joe Biden og Vladimir Putin i 2011. Foto: AP / NTB
MORSOMT?: Nei, ikke egentlig. Joe Biden og Vladimir Putin i 2011. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er personlig nå. Lederne for verdens suverent to største atomvåpen-makter kjekler som om de er pubertale guttunger i en skolegård. Joe Biden og Vladimir Putin liker ikke hverandre. Ja, mer enn det, de forakter hverandre. Det vet vi fra da Biden møtte Putin for ti år siden i Moskva, og daværende visepresident Biden refererte til president Bush juniors første møte med Putin, da Bush sa at han hadde sett inn i Putins øyne, og fått øye på hans sjel. Men Biden snudde denne latterlige observasjonen på hodet, og sa at når han så inn i Putins øyne, så fikk han ikke øye på noen sjel. Til det svarte Putin: «Vi forstår hverandre».

Biden og Putin forstår hverandre, altså. Uten at det nødvendigvis gjør saken bedre. For da Biden tidligere i uka fikk spørsmål om han mente Putin var en drapsmann, så svarte han rett og slett ja. Spørsmålet kom etter at amerikansk etterretning nettopp hadde konkludert med at Russland også i fjor hadde blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og etter at opposisjoneleder Aleksej Navalnyj var fengslet og dømt etter drapsforsøket på ham i fjor.

Men å si det, «drapsmann», om en utenlandsk regjeringssjef som du er dømt til å ha et forhold til, er et drøyt stykke. Verken presidentene Roosevelt eller Truman sa noen gang om diktatoren Josef Stalin - som de begge sto overfor - at han var en drapsmann, til tross for at han var en slakter og en massemorder. Og det var kanskje best sånn.

I Moskva har man tatt imot Bidens karakteristikk, og brukt den for alt den er verdt. Putin har svart med et ordtak som best kan oversettes slik: «På seg selv kjenner man andre». Altså, Biden er ikke noe bedre selv. Han har i sakens anledning ønsket Biden god helse, og tar vi ikke helt feil, så mener han mental helse, selv om han understreker at hans ønske er helt uten ironi. Og han har utfordret Biden til duell. Han inviterer Biden til å fortsette samtalen - som han kaller det - men under forutsetning av at den skal sendes direkte på TV. Putin mener åpenbart at han har en god sak.

Vi står altså overfor en farse. En riktig underholdende farse. Hadde det ikke vært for det store underliggende alvoret. For det er et hav mellom de to atomvåpen-supermaktene. Russland og USA har motstridende visjoner for en stabil verdensorden, der Russland krever ikke-innblanding, krever USA demokrati. De har motstridende geopolitiske visjoner og ambisjoner, verden ser annerledes ut fra Moskva, enn den gjør fra Washington, Berlin, Warszawa, og for den saks skyld Oslo. Og de to landene har et verdigrunnlag som kolliderer, der menneskerettighetenes universelle karakter er stikkordet. Og der Biden er en aktivist. Mens Putin nærmest må kunne beskrives som en pasifist.

Skjønt noen egentlig pasifist er han som kjent ikke. Snarere tvert imot. For annekteringen av Krim fra Ukraina, og den russiske støtten til opprøret i Øst-Ukraina, ligger som en vond verkebyll i forholdet mellom USA og Russland.

Biden og Putin har forlenget START 2 avtalen, som ellers ville gått ut på dato i begynnelsen av februar. Det er en god ting, ellers ville den siste av avtalene som begrenser partenes atomvåpen-arsenaler også vært historie. Men bortsett fra det så er vi tilbake i Den kalde krigens onde spiral av gjensidig mistillit, av instinktiv aggresjon som møtes av forutsigbar revansje. Uten at det ennå er noen egentlig kald krig.

Da Biden var visepresident i åtte år, lanserte president Barack Obama tanken om å «resette» forholdet til Russland. Det ble med tanken. For det handler om mer enn Putin, og det Biden nok oppfatter som Putins aggressive karakter. For Putin kom ikke fra ingen steder. Han kom fra et Russland som var ydmyket av USA og Vesten etter den kalde krigens slutt. Han var et resultat av økonomisk kollaps på grunn av Vestens krav om økonomiske reformer, av aggressive amerikanske planer om rakettskjold, av NATOs ekspansjon østover, av et internasjonalt diplomati der Russland følte seg marginalisert, og av det Moskva ser på som innblanding i indre anliggender og egne innflytelses-sfærer.

Når Putin nå er «drapsmann» og Biden er «senil», har vi uansett et originalt utgangspunkt for en fortsatt dialog.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer