Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

En evig forelskelse

Det var aldri noe bråk med George. Han var «den tause Beatle», og med skyggen av et smil i munnviken utstrålte han bestandig en aura av ironisk distanse til levenet rundt The Beatles. Så kalte han da også sveisen sin for Arthur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange av oss har på utallige nachspiel hatt animerte diskusjoner, for ikke å si krangler, om Paul McCartney kontra John Lennon. Iblant lød «While My Guitar Gently Weeps» i bakgrunnen. Der var George. Men vi kranglet aldri om ham.

  • Det er ingen grunn til å krangle om George med den klangfulle gitaren, egentlig ikke om resten av gruppa, heller. Oppdagelsen av dette bandet ble et vendepunkt. Ordet «epokegjørende» er på sin plass. Vi som før var henvist til Cliff Richard og Wenche Myhre, gjenkjente en ny verden som var vår. Ingenting ble deretter det samme, heller ikke i familien, hvor høylytt avspilling av «piggtrådmusikk» ble en evig kilde til irritasjon. Hvorfor dra på søndagstur, når det var mulig å spille «I Wanna Hold Your Hand» igjen og igjen? Hvorfor i heiteste ta hensyn til tapeten med så mange Beatles-bilder til å live opp på pikerommet?
  • Personlig har jeg greid å spare penger bare en kort periode av livet. Det var i den heftigste Beatles-fasen, da innkjøp av popblader og den neste singelen hadde høyeste prioritet. Ettersom busspenger ikke inngikk i noen regnestykker, førte henrykkelsen dessuten til helsebringende mosjon. Der sto vi, forpustede, og banket på butikkdøra den dagen «I Feel Fine» var i handelen - enda mer storøyd forventningsfulle da «Sgt. Pepper's Lonely Hearts' Club Band» lå på disken. Og da måtte vi jaggu høre til ørene falt av, for så mye rar lyd hadde aldri før strømmet fra en platespiller.
  • Noen har et enklere forhold til sin musikalske barndom og vil aldri helt forstå det regelrett livsviktige i den dyptfølte gleden over Beatles spesielt og musikk generelt. Seinere kom andre til, men det var The Beatles som først opprettet en av livets få evigvarende forbindelser, den til pop og rock. I tillegg fikk vi rett, mødre og fedre: The Beatles døde ikke.
  • Som George Harrison selv sa i en kommentar til gruppas oppløsning: «Alt vi gjorde, er der fremdeles og kommer til å være der.» Nå har han dratt sin siste solo. Vi andre er vel blitt så voksne som vi noen gang kan bli, og er i stand til å ta en trist nyhet med fatning. Men upåvirket er vi ikke, George. Til den bitre slutt vil vi være evig forelsket og fortryllet. «While My Guitar Gently Weeps» ligger klar. Den er på cd nå, og den skal spilles veldig høyt.
Hele Norges coronakart