Valgkamp

En grønn klut

MDG skaper dårlig stemning. Hvorfor er alle så redde for de grønne?

AVVISER: God stemning mellom Ap-leder Jonas Gahr Støre og MDG-leder Une Bastholm hos NRK, men Støre vil ikke ha noe samarbeid med de grønne, har Støre understreket gang på gang. Foto: Vidar Ruud / NTB
AVVISER: God stemning mellom Ap-leder Jonas Gahr Støre og MDG-leder Une Bastholm hos NRK, men Støre vil ikke ha noe samarbeid med de grønne, har Støre understreket gang på gang. Foto: Vidar Ruud / NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

En gang som barn feiret jeg sankthansaften i Middagsbukta utenfor Oslo. Cabincruiserne lå stett i stett og stemningen var høy. Med ett var det som om det gikk et sus gjennom bukta og flåten av båter delte seg. En skallet mann med grått skjegg og i bar overkropp kom sakte roende i en liten pram. Det var Erik Dammann, stifteren av «Fremtiden i våre hender». Båtfolket senket glassene og betraktet prammen i stillhet der den gled forbi og ut av syne igjen. Først da brøt det ut en nervøs latter over dekkene.

De voksne var sikre på at Dammann hadde lagt turen dit for å ødelegge festen og gi dem dårlig samvittighet, og det hadde de trolig rett i. Han jobbet i reklamebransjen før han fikk det for seg at verden trengte å reddes.

GÅR HARDT UT: MDG-leder Une Bastholm går hardt ut mot Senterpartiet-leder Trygve Slagsvold Vedum. Vedum slår tilbake. Video: MDG / Dagbladet TV Vis mer

Omtrent samme effekt har MDG i det politiske landskapet. Sylvi Listhaug mister nattesøvnen av tanken på ei framtid i MDGs hender, Trygve Slagsvold Vedums latter forstummer og Jonas Gahr Støre bare rister på hodet. LO ler heller ikke. Når Høyre-folk skal male fanden på veggen, er det ikke lenger bare Rødt det skremmes med. En rødgrønn regjering med MDG på vippen, vil legge landet øde, skal vi tro.

Det er litt av en prestasjon av et parti som kjemper mot sperregrensen i høstens valg, å vekke så mye engasjement og motstand i de største partiene. Andre småpartier må være grønne av misunnelse, men tydeligvis ikke grønne nok til å skremme den kompakte oljemajoriteten.

Det er ulike grunner til opphisselsen. Listhaug og Vedum bruker de grønne som symbol på alt velgerne deres ikke liker; syklende, urbane, elitistiske klimaaktivister som tror de vet bedre enn dem, vil ta fra dem bilen og nekte dem å fly til Syden. MDG kan ta seg en bønne, men i Norge spiser vi biff! Kommentarfeltene forteller dem at de treffer godt. Ingen andre får det til å koke over som MDG.

For Høyre er MDG en gyllen anledning til å beskylde ansvarlige Ap for å henge med skumle radikalere. I 2005 spilte SV den rollen. Hvordan skulle det gå om Ap gikk i regjering med reinspikka sosialister? Det gikk ganske bra, viste det seg. Revolusjonen uteble, og få mister nattesøvnen av SV lenger. Men oppskriften er den samme i år, å framstille det som et mindre parti vil kunne overkjøre Ap på sentrale politikkområder. Høyre burde vite bedre etter å ha sittet i regjering med Venstre og KrF.

Det er uaktuelt å samarbeide med MDG i regjering, har Jonas Gahr Støre slått fast gjentatte ganger. Han sier avstanden er for stor i næringspolitikken, særlig når det gjelder olje og gass. Det er den unektelig, uten at det taler Ap til ære. Men Ap vil gjerne sitte i regjering med SV, som er så å si på linje med MDG om oljeindustriens framtid. Støre har heller ikke noe imot å sitte i regjering med Sp, som vil ha Norge ut av EØS, en ganske så sentral bærebjelke i Ap’s næringspolitikk. MDG derimot er faktisk positiv til samarbeid med EU. Ap samarbeider dessuten tett med MDG i de store byene og utallige kommuner, ikke minst i det rødgrønne utstillingsvinduet Oslo, hvor Ap nå er det største partiet i byen.

Raymond-modellen på nasjonalt plan er ikke populær i en stor del av Ap, særlig ikke i fagbevegelsen. LO vil ikke ta i MDG med ildtang. De ser de grønne som en trussel mot industriarbeidsplasser og mener det grønne skiftet bare kan lykkes gjennom å hegne om den teknologiutviklingen som skjer i petroleumsnæringen. Holdningen til MDG som livsfjerne idealister, er ikke ulik den du finner i Sp. Det er likevel flere i Ap som vil ha et nærere samarbeid med de grønne. Ikke overraskende ser AUF det som naturlig.

Oljeøkonomien er det som skiller Ap fra søsterpartier i Europa, hvor sosialdemokrater og de grønne lenge har samarbeidet i flere land. I Norge er MDG først og fremst et byfenomen og partiet må selv ta noe av skylda for av og til å framstå som en interesseorganisasjon for syklister når utbygging av sykkelstier legges så stor vekt på utad. Det kan hende dette bildet av MDG bidrar til at Ap er så bastant i sin avvisning. Ap ser ut til å ha klart å stoppe lekkasjen til Sp. En MDG-flørt kan få det til å blø igjen.

Jeg tror likevel at det er en høyst menneskelig grunn til at MDG provoserer så mange, ikke bare en politisk. Det er et av få partier som ønsker en radikal endring av hvordan vi lever. Vi har sittet uberørt på øverste dekk så lenge, at det føles som uoverkommelig å flytte seg. Vi vet vi er nødt, men bare la oss sitte litt til. Ikke kom her i prammen og lag dårlig stemning.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer