Det er en lykke at Arbeiderpartiet nå går inn for å fjerne regelen med en fraværsgrense på 10 prosent i den videregående skolen. Får de Senterpartiet med på dette, er det håp om at regjeringen snart kan sette punktum for dette underlige forsøket. Det var Solberg-regjeringen, under ledelse av daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), som innførte regelen.
Det er likevel noen store spørsmål som gjenstår, fordi vi ikke vet hva som kommer istedenfor dagens rigide regler. For det kommer noe istedenfor. AUF-leder Astrid Hoem, som har frontet kampen mot fraværsregelen, varsler et «nytt, nasjonalt fraværsreglement». Skolesjefen selv, kunnskapsminister Tonje Brenna, er mest opptatt av at reglene er «rigide og byråkratiske».
Dette var kanskje de to politikernes pragmatiske framgangsmåte for å få Ap-landsmøtet med på den mulige oppmykningen. For det er fortsatt et stykke fram til vi får et endelig oppgjør med fraværsgrensen. En grense som først og fremst bidrar til å ta ansvar for egen opplæring fra godt voksen ungdom.
Ja, reglene er så rigide at selv høyrefolk er villige til å se på selve innretningen. De er også byråkratiske og de har ført til et stort og unødvendig press på en allerede nedkjørt fastlegeordning.
Alt dette er likevel bare organisatoriske konsekvenser av regelen. Det prinsipielle og problematiske er at den fratar lærere og den enkelte skole muligheten til å utøve fornuftig skjønn rundt elevers fravær. Den fratar også eleven mulighet til å gjøre de vurderingene de seinere må gjøre i arbeidslivet, nemlig om det er forsvarlig at de møter opp i dag.
Regelen fører også til unødvendig stigmatisering mot enkeltelever, for eksempel gjennom bruk av ordet «skulk» når fraværet skyldes noe annet enn sykdom, og den gjør i utgangspunktet ingenting med kvaliteten i undervisningen. Først og fremst stjeler den tid fra undervisningen.
Myndighetene har vært rause med meldinger om at regelen har vært en suksess. Hvis målet bare var å få ned fraværet, er den definitivt det. Flere elever er mye mer på skolen. Fortsatt vet vi liten om de negative sidene ved dette, om elevenes mestringsfølelse, om frafallet eller om undervisningen er blitt bedre. Det er uansett grunn til å grave dypere i disse jubelmeldingene.
Og før vi utsteder et klart og tydelig «jippi» for at fraværstyranniet er over, må vi se hva som faktisk blir resultatet. For her venter vi mer grunnleggende endringer enn en pynting på prosenten.
