DEBATT

Integrering:

En mørk påminnelse

Vi har sett de stygge scenene i USA de siste fire åra som kulminerte i angrepet på Kongressen. Det er av den grunn at begreper som strukturell rasisme, hvitt privilegium og kritisk raseteori får mer og ikke mindre trekkraft selv i Norge.

MERKELIG FASCINASJON: Jeg skjønte aldri fascinasjonen med sørstatsflagget som stolt vaier fra noen hus og pickuper da jeg kom til Norge (de vaier fortsatt i en del kretser). Disse flaggene er også importerte med et visst budskap svarte misliker, skriver kronikkforfatteren. Her fra stormingen av den amerikanske kongressen tidligere i år. Foto: Mike Theiler / Reuters
MERKELIG FASCINASJON: Jeg skjønte aldri fascinasjonen med sørstatsflagget som stolt vaier fra noen hus og pickuper da jeg kom til Norge (de vaier fortsatt i en del kretser). Disse flaggene er også importerte med et visst budskap svarte misliker, skriver kronikkforfatteren. Her fra stormingen av den amerikanske kongressen tidligere i år. Foto: Mike Theiler / Reuters Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Vi har alle hørt stemmene til de modige AUF-ofrene og deres løfte om å aldri være stille. I forrige århundre uttalte den nå avdøde britisk-jamaicanske sosiologen, Stuart Hall, at «Kapasiteten til å leve med forskjell er etter mitt syn det kommende spørsmålet om det tjueførste århundre».

TERROR: 37 år gamle Espen Andersen Bråthen ble onsdag 13. oktober pågrepet for fem drap på Kongsberg. Dette vet vi om mannen. Video: Dagbladet TV. Reporter: Anton Lier / Dagbladet TV. Vis mer

Mine over tretti år i Norge vitner om sannheten i denne observasjonen. Den gangen ble minoriteter kalt «fremmed eller fjernkulturelle», og presset for å lære norsk, finne en jobb og ta i bruk norske verdier var konstant. Vi gjorde vårt beste, men vårt beste tydeligvis ikke var nok, da vi så tegn på Halls manglende evne til å leve med forskjell i jevne mellomrom.

For eksempel brøt nyheten i 1995 at en av politikerne som deltok i det beryktede Norske Forenings møte på Godlia kino 1995 var et stortingsmedlem parlamentsmedlem som befant seg i selskap med slike som Jack Erik Kjuus, en forkjemper for sterilisering av adopterte barn. Jeg følte ubehaget intenst da jeg bodde et steinkast unna møtet den gangen.

Carl I. Hagen skriver i sin selvbiografi fra 2007: «Bare et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni med seg selv». Da kritikken haglet, skriver Hagen at han «bare» siterte den tidligere stortingsrepresentant Jo Benkow, en jøde. Jødenes skjebne i Norge er nok en mørk påminnelse om hva som kan skje når vi nekter å dyrke kapasiteten til å leve med forskjell. I samme selvbiografi sammenlikner Hagen det samiske parlamentet med apartheidstaten Sør-Afrika.

La oss ikke glemme at apartheid i Sør-Afrika bestemte at svarte barn ikke hadde behov for en europeisk læreplan, og at det ville være unødvendig, og til og med absurd, å lære et svart barn matematikk, fordi hun aldri ville bruke det i praksis.

Nok en gang begynte vi minoriteter å lure på essensen av debatten om integrering i Norge: Handlet det virkelig om integrering eller et usagt ønske om å få til et minoritetsfritt Norge.

I sin selvbiografi fra 2018, mens fortsatt et medlem av Fremskrittspartiet, skrev Per Sandberg følgende om innvandrerkvinner: «Når mannen kommer til Norge, blir jentas utdannelse bortkastet fordi hun vil bli hjemme, føde barn og ta vare på svigerfamilien». Sandberg forlot FrP og ble forelsket i en iraner – kjærlighet kurerer fremmedfrykt ser det ut til.

Som far trodde jeg knapt mine egne ører da jeg ba tenåringsbarna mine om å unngå steder som Grønland og Tøyen, og spesielt alt som likner en moske, fordi de er potensielle mål for høyrevridde terrorister.

Melaninrike i Norge vet at disse stedene var de virkelige målene for slike som Breivik. Terrorister kan ikke og skiller ikke mellom muslimer og mørkhudede mennesker.

Jeg kjenner personer med minoritetsbakgrunn som seriøst vurderer en plan B – en utgangsvei til et annet land hvis saken forverres ytterligere. Denne frykten er tydeligvis en overdrivelse, men sier en del om den vedvarende frykten og ubehaget noen minoriteter er tvunget til å leve med – en angst som minner om Søren Kierkegaards torturerte enten/eller refleksjoner.

For noen minoriteter er valgtider av interesse i den grad de sier noe om støttenivået til høyreorienterte grupper.

Stuart Hall minner oss om at «kulturelt mangfold i økende grad er skjebnen til den moderne verden, og etnisk absolutisme er et regressivt trekk ved senmodernitet, den største faren nå oppstår fra former for nasjonal og kulturell identitet – ny eller gammel – som forsøker å sikre deres identitet ved å vedta lukkede versjoner av kultur eller samfunn og ved å nekte å engasjere seg- … med de vanskelige problemene som oppstår ved å prøve å leve med forskjell».

Venner som kommer på besøk fra USA og andre vestlige nasjoner blir overrasket over antall synlige minoriteter i Norge, spesielt Oslo. Nærmere 40 prosent av studentmassen i grunnskoler og ungdomsskoler i Oslo (1 til 10) kommer fra minoritetsbakgrunn. Nesten en av fem personer i Norge er innvandrere.

Vi ser den samme trenden i USA. For eksempel har prosentandelen av de som identifiserer seg som hvit alene under 16 år falt fra 61 prosent til 50 prosent mellom 2000 og 2019. Slike statistikker kan misbrukes/brukes til forskjellige formål, tydeligvis av de til høyre og venstre. Poenget er ikke å skremme med tall, men forstå at dette er en global og irreversibel prosess.

Vi har sett de stygge scenene i USA de siste fire åra som kulminerte i angrepet på Kongressen. Det er av den grunn at begreper som strukturell rasisme, hvitt privilegium og kritisk raseteori får mer og ikke mindre trekkraft selv i Norge. Til de politikere, og merkelig nok noen akademikerne, som sier at disse begrepene er import fra USA, kan man bare svare at nazisme, fascisme, kommunisme og de fleste andre ideologier også var import i utgangspunktet.

Jeg skjønte aldri fascinasjonen med sørstatsflagget som stolt vaier fra noen hus og pickuper da jeg kom til Norge (de vaier fortsatt i en del kretser). Disse flaggene er også importerte med et visst budskap svarte misliker. Hat lages sjelden i et land, men sprer seg som et virus.

Hall spør hvordan mennesker fra forskjellige kulturer, bakgrunn, språk, religiøs tro og en rekke andre divergerende måter å være, som er sammensatt i de samme symbolske verdenene, kan sameksistere harmonisk. Mens han anerkjenner fellestrekkene vi deler, peker han likevel på de forskjellige historiske banene som produserer individer.

«Jeg kan ikke late som jeg er deg. Jeg kjenner ikke din erfaring. Jeg kan ikke leve livet fra hodet ditt. Så vårt samliv må avhenge av et kompromiss, en prosess med oversettelse». Dette «kompromisset» er innkapslet i Halls spørsmål: «Hvis jeg gir opp burkaen min, vil du gi opp ditt Union Jack (britiske flagget)?»

Dessverre, og som uttalelsene i populistenes selvbiografier viser, skal forskjell utryddes, ikke diskuteres eller forhandles.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer