Det var fylkesordfører i Innlandet, Aud Hove (Sp), som onsdag formiddag brukte ordene «nasjonal krise» om situasjonen i fylket sitt. Hun har jammen rett i at det angår hele landet og hun har dessuten kolleger i kommuner og fylkeskommuner som kjenner på den samme fortvilelsen.
Dramaet er enormt og folk følger med fra minutt til minutt: ei hytte som kommer seilende ned elva, en demning som brister. Hundrevis av stengte veier, togtrafikk i stå, Østlandet nærmest isolert fra Trøndelag, båter i havsnød og biler under vann. Vi er ikke i november, når høststormene pleier å være på sitt verste. Vi er heller ikke i mai, når snøsmeltingen får elver til å gå over sine bredder. Vi er i sommermåneden august.
Det er ikke bare små bygder med dårlig veiforbindelse som blir isolert eller må evakueres. Et tusentall mennesker blir nå evakuert i en by som Hønefoss. Andre steder er mennesker tatt av vannet og de materielle ødeleggelsene er trolig i milliardklassen. Dette er en liten norsk katastrofe, selv om vi er langt fra de naturkatastrofene som rammer andre kontinenter.
De siste dagers innsats viser også at Norge er godt rustet for å håndtere ødeleggelsene. Det handler ikke bare om nødetatene, men om den kommunale kriseberedskapen, Sivilforsvaret, frivilliges innsats og beredskap i private virksomheter som er eksperter på vei, vann og annen infrastruktur.
Så langt tyder det meste på at dette fungerer. Det gjelder også langt på vei de nye varslingsmetodene, der folk får advarsler og alarmlyd på smarttelefonene sine. Selv om treffsikkerheten har vært variabel og den enerverende lyden har holdt folk våkne om nettene, er det viktig å både teste og ta i bruk disse systemene. Det hadde vært langt verre om vi ikke hadde hatt dem i verktøykassa.
Det som derimot bør bekymre i langt større grad, er hvor sårbar mye av vår viktige infrastruktur er. Når de viktigste toglinjene stenges, ikke bare i noen timer, men i mange dager, så tyder det på at de ikke er anlagt med ekstremvær som Hans i tankene. Når hus og hytter bare flyter av gårde, er de anlagt på grunn som ikke er tilstrekkelig sikret. Dreneringen rundt bygninger, veier og trafikknutepunkter, er dessuten for dårlig.
Mye er oppgradert og forbedret. Ved veiutbygginger legges det nå veldig mye vekt på grunnarbeidet og det å ha en solid såle under asfalten. Likevel er det et faktum – og kommer til å forbli et faktum – at mesteparten av det norske veinettet er bygd opp med andre typer krav til grunnforholdene. Selv med skjerpede reguleringskrav når noe nytt skal bygges eller anlegges, vil vi fortsatt leve i mange tiår med et skjørt veinett. Det er huller i asfalten og stor risiko for at store veistykker blir skylt bort. Å få hele det norske veinettet til å tilfredsstille dagens krav er umulig.
Inn mot helgen vil selve uværet roe seg, men vannmassene er ikke borte. I det tett befolkede drammensområdet, er det stor uvisshet om hvordan gård og grunn blir omfattet når vannmassene samler seg i Drammenselva på vei mot havet. Det er allerede fastslått at grensa for 50-årsflommen er passert i nedre deler av Drammensvassdraget, men ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er flommen på enda høyere nivå høyere oppe i vassdraget.
Da store deler av Østlandet ble lagt under vann i pinsen 1995 var det også en nasjonal krisesituasjon. Regjeringen avbrøt en pågående politistreik med tvungen lønnsnemnd og Dagbladet fikk dispensasjon fra den grafiske fagforeningen til å lage avis både første og andre pinsedag. Vår nettavis hadde bare eksistert i tre måneder og nådde ytterst få innbyggere. Papiravisene, radio og nyhetssendinger i de lineære kanalene sto for all informasjon.
Det var sein og unormalt stor snøsmelting som var årsaken til at store områder ble lagt under vann, mens folk prøvde å beskytte eiendommene sine med sandsekker. På Dagbladets førsteside andre pinsedag ble det spekulert i at en eventuell stengning av en demning ovenfor Lillestrøm, kunne bidra til at Hamar ble ofret, fordi vannmassene ville bli holdt igjen i Mjøsa.
På kommentarplass ble det herjingene sammenliknet med dem som Storofsen påførte Trøndelag, Øst- og Sørlandet i 1789. Vannstanden i Mjøsa steg blant annet med ti meter. 63 mennesker mistet livet, tusenvis av husdyr strøk med og 3000 hus ble totalskadd i dagene 21.–23. juli 1789. Mange bønder ble fordrevet, fordi dyrkbar mark ble ødelagt for flere år framover.
Herjingene var større den gangen, særlig med tanke på at folketallet var mye lavere. I dag har vi også utstyr og tiltak som i større grad kan bidra til å begrense skadene. Aller viktigst er det likevel at både individer og samfunn forstår at slike fenomener vil komme hyppigere. Da handler det om både handling og holdningsendring på alle nivåer.
