Sjelden er aktor og forsvarer så enige om fakta som i rettssaken mot IS-kvinnen i Oslo tingrett. De er helt enige om hva hun har opplevd.

Partene er uenige i spørsmålet om straffansvar, altså om den norsk-pakistanske kvinnen skal dømmes for deltakelse i en terrororganisasjon. Dommerne skal gjøre vanskelige avveininger om skyld og straff. Saken er viktig, fordi dette er den første rettssaken mot en kvinne som har kommet tilbake fra Syria etter å ha vært del av IS' kalifat.

Retten skal ta stilling til om husarbeid og barneoppdragelse kan dømmes som deltakelse. Saken har også en rekke kompliserende faktorer. Deltakelse i en terrororganisasjon ikke var ulovlig da denne kvinnen reiste til Syria og organisasjonen IS ennå ikke var opprettet. Retten må også vurdere om det å bli holdt tilbake mot sin vilje gjør situasjonen til menneskehandel og fritar for straffansvar, slik forsvarerne prosederte på.

Men det er ingen tvil om hva som skjedde. Kvinnen ble radikalisert i Norge, valgte selv å reise til Syria og så det som sitt bidrag til en hellig krig. Hun dro for å være sammen med og ta vare på ektemannen Bastian Vásquez, som hun møtte i den ekstreme islamistiske gruppa Profetens Ummah. Tiltalte visste at han var fremmedkriger og at han ville at hun skulle bruke det heldekkende plagget nikab der nede. I retten har vi hørt telefonsamtaler mellom de to kjærestene, der han fortalte om hvordan han deltok i bestialske drap og hun reagerte med fnising og latter. Vi har også hørt tiltalte si at hun ønsket seg våpen selv.