DEBATT

Oljeleting i Arktis:

En potent konflikt

Klarer Jonas Gahr Støre å sette en endelig strek for norsk oljeekspansjon blir han historisk.

MÅ TENKE NYTT: Vil Støre innse at forutsetningene har endret seg såpass mye siden nordområdesatsingen ble lansert, at situasjonen krever en helt ny strategi? spør kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
MÅ TENKE NYTT: Vil Støre innse at forutsetningene har endret seg såpass mye siden nordområdesatsingen ble lansert, at situasjonen krever en helt ny strategi? spør kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Helge Ryggvik. Foto: StudioVest (UiO)
Helge Ryggvik. Foto: StudioVest (UiO) Vis mer

«Jeg vet ikke hvem av dere som vil overta etter meg, men jeg vil bare si dere at om telefonen ringer hos oss om natta, så er min første tanke at nå gjelder det Svalbard.» Uttalelsen kom fra Høyres utenriksminister John Lyng, i heisen sammen med Knut Frydenlund og Guttorm Hansen. Frydenlund, som skrev om hendelsen etter sin tid som utenriksminister, sluttet seg til Lyngs hjertesukk.

FN-UKENE: Noe av det viktigste som blir snakket om under årets FN-uke er klimaspørsmålene, ifølge Erna Solberg som nå er i New York. Video: Dagbladet, Reporter: Vegard Kvaale Vis mer

Det samme vil kanskje Jonas Gahr Støre gjøre. Han hadde knapt satt seg i stolen i UD i oktober 2005 før alarmen gikk. To norske oppsynsmenn kidnappet ble kidnappet av den russiske tråleren Elektron i fiskevernsonen rundt Svalbard. 70 spesialsoldater ble sendt nattetid fra Rena til Banak. Det løste seg uten ytterligere konfrontasjon, men bare så vidt.

Valgkampen i 2021 ble avholdt uten at Svalbard knapt ble nevnt med et ord. Men med offisielle anslag om at to tredjedeler av uoppdagede norske oljeressurser befinner seg i Barentshavet, mesteparten i den omstridte Svalbardsonen, kan ikke diskusjonen klima og olje løsrives fra Svalbardspørsmålet. De siste åras norske oljeforsering mot nord har fått Norges motparter til å komme med mottrekk.

Det dreier seg ikke bare om russerne. Når EU ypper og forlanger å bestemme kvoter i fiskevernsonen rundt Svalbard på egen hånd, er det opptrapping som også berører retten til oljen i det samme området. Vi har kommet til et punkt hvor det ikke lenger er mulig å dysse ned konflikter og skyve avklaringer inn i framtida.

Mange kjenner ikke til at den første norske oljeletingen startet på Svalbard. Heldigvis ble det ikke funnet olje. Norge fant mer enn nok i Nordsjøen, hvor det i motsetning til på Svalbard var mulig å skattlegge oljeselskapene hardt.

Norge har siden i praksis blokkert for ny oljeleting på Svalbard gjennom etablering av et strengt miljøvernregime – en forbilledlig utnyttelse av den unike artikkelen i Svalbardtraktaten som åpner for vern av natur. Norge har derimot aldri gitt opp muligheten for å utvinne olje i havområdene rundt Svalbard.

Grunnlaget for konflikten vi står i dag, skyldes at da Norge i 1977 erklærte suverene rettigheter til fisken i Svalbardsonen, skjedde det med en begrunnelse hvor det avgjørende var å beholde retten til oljen. Overfiske var et stort problem.

Men med utgangspunkt i suverenitet på Svalbard kunne Norge ha løst utfordringen ved å gjøre som de andre traktatmedlemmene mente: etablere en økonomisk sone rundt Svalbard og regulere fisket med utgangspunktet i Svalbardtraktatens bestemmelser.

Når Norge har insistert på at Svalbardtraktatens bestemmelser ikke gjelder i fiskevernsonen, skyldes det at artiklene som berører skattlegging og likebehandling gjør det umulig å etablere et oljeregime. Norges posisjon i 1977 var å hevde en rett til å etablere en økonomisk sone med kontinentalsokkel, hvor traktatens artikler ikke gjaldt, men at en etablering ble utsatt så lenge det ennå ikke var aktuelt å lete.

Seinere har Norge, som en gardering, lagt vekt på kontinentalsokkelen fra fastlandet strekker seg opp og forbi Svalbard. Opportunistisk og intrikat, men her har ikke Norges motparter vært noe bedre.

Elektron-episoden og manglende internasjonal anerkjennelse for norske krav skremte ikke Jonas Gahr Støre fra i 2005 å lansere en offensiv nordområdestrategi. I en Kennedy-aktig tale i Tromsø redegjorde han for detaljene. Det var store vyer: Nansen, Amundsen, forskning, miljø og internasjonal forbrødring. Det økonomiske grunnlaget var imidlertid en oljeforsering mot øst og videre opp mot Svalbard.

Støre var så tydelig som mulig på at det nærmet seg et tidspunkt hvor Norge burde ta seg til rette og okkupere Svalbardsonen for oljeformål, på samme måte som fiskevernsonen uten andre lands anerkjennelse. Det var i hvert fall slik utenlandske ambassader tolket ham. De sentrale medlemmene av Svalbardtraktaten innkalte til krisemøte i London, med Russland, men uten Norge.

Støre innså tydelig at retorikken måtte dempes. Taktikken videre også under Erna Solberg var å holde en lav profil, men samtidig skyve steinene sakte, men sikkert fram. En omfattende seismisk undersøkelse inne i Svalbardsonen og tildeling av blokker i områder hvor en eventuelt økonomisk sone rundt Svalbard og den norske sonen overlapper, er eksempler på det.

Russerne svarte med å gjennomføre «tilsvarende» undersøkelser og protestere kraftig mot de norske grenseblokkene. Samtidig har EU, hvor parlamentet i 2017 vedtok en resolusjon som klart rettet seg mot oljeekspansjon i Arktis, har markert seg stadig mer aggressivt mot norsk suverenitet i fiskevernesonen.

I dag er det umulig å se for seg at Norge skal kunne ta det siste og store skrittet, uten kraftige motreaksjoner. Vi får tro ingen velger å gripe militært inn mot eventuelle oljeinstallasjoner. Men hva skal Norge gjøre hvis russerne som en motaksjon seiler opp en leterigg og starter å bore på egen hånd?

Et tilsynelatende grådig Norge som henter ut de siste dråpene olje fra et av verdens rikeste og samtidig mest sårbare havområder, vil bli møtt med fordømmelse av klimaforkjempere verden over. Det er en fordømmelse som fort kan utvikle seg til et formidabelt politisk og økonomisk press.

Med Donald Trump i Det hvite hus hadde Norge en alliert i ønsket om videre oljeekspansjon i Arktis. Biden har gjort oljestopp i Arktis til en flaggsak for å markere sin klimabevissthet. En serie av verdens ledene finansinstitusjoner har selv under pandemien innskjerpet kriterier som hindrer finansiering av oljeprosjekter i Arktis.

Tiltakene kan bli hardere. Det samme gjelder selvsagt EU, som gjennom vår tilknytning til EØS har et utall veier å gå, hvis saken blir vurdert viktig nok til å straffe Norge.

Står en norsk utvidelse inn i Svalbardsonen i det hele tatt på dagsordenen nå? Under corona våren i fjor kunne det virke sånn. Regjeringens iskantdefinisjon, skattevedtaket og så den 25. konsesjonsrunden pekte rett mot nord. Med tonen i den siste valgkampen virker dette mindre sannsynlig.

Det er i hvert fall vanskelig å se for seg at SV kan sitte i en regjering som tar det naturlige neste skritt og starter en konsekvensutredning som er første trappetrinn mot å inkludere området i en ny konsesjonsrunde. Men samtidig er den delen av oljelobbyen som har sett videre oljeekspansjon mot nord som det eneste saliggjørende i ferd med å stålsette seg for strid.

Vil Støre innse at forutsetningene har endret seg såpass mye siden nordområdesatsingen ble lansert, at situasjonen krever en helt ny strategi? I 2005 fantes det ikke karbonbudsjetter som konkluderte med at allerede påvist olje og gass må bli liggende dersom klimamålene skal nås.

Med karbonbudsjettene tidlig på 2010-tallet forsøkte oljelobbyen å skape et rom for seg ved å selge forestillingen om «ren» olje. Selv før den siste klimarapporten fra FN fantes det ikke rom for ressurser i Svalbardsonen.

En mulig produksjon vil tidligst kunne komme i gang langt ut på 2030-tallet og måtte pågå mange tiår etter 2050. Avstander og ekstreme temperaturer vil per definisjon gi store utslipp i produksjonsfasen og dermed undergrave Norges utslippsmål. Skuffende leteresultater så langt i Barentshavet, den labre interessen for 25. konsesjonsrunden og store utenlandske selskaper som har trukket seg ut bør dessuten indikere at økonomien i en slik satsing er høyst usikker.

Spørsmålet om rettighetene i Svalbardsonen kan imidlertid ikke legges død uten en eller annen form for internasjonal overenskomst. En åpenbar løsning, hvis vi akseptere at oljen blir liggende, vil være å akseptere grunnsynet til hovedpartnerne i Svalbardtraktaten, nemlig at Svalbard har en økonomisk sone. Da kan den samme, unike, paragrafen som gir Norge suverenitet til å regulere miljøet på Svalbard brukes til å stoppe all oljevirksomhet i havområdene rundt øygruppen.

Klarer Støre det, nemlig på en og samme tid løse Svalbard-floken og sette en endelig strek for norsk oljeekspansjon blir han historisk. Norge vil samtidig framstå som et internasjonalt forbilde, uten at det egentlig vil koste mye.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer