KOMMENTARER

Vindkraft:

En rein skandale

Reinen skal få bite i lavet. Vindkraftutbyggere må bite i gresset. Norge har fått en dyr påminnelse om at hastverk er lastverk - også i det som haster aller mest: Grønn omstilling.

STRID OM VINDKRAFT: Storheia vindpark er en del av vindkraftanleggene på Fosen-halvøya i Trøndelag, og plassert i Fosen reinbeiteområde. Nå har Høyesterett avgjort denne harde striden. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
STRID OM VINDKRAFT: Storheia vindpark er en del av vindkraftanleggene på Fosen-halvøya i Trøndelag, og plassert i Fosen reinbeiteområde. Nå har Høyesterett avgjort denne harde striden. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Høyesterett har satt en effektiv stopper for store deler av Europas største vindkraftanlegg – på Fosenhalvøya i Trøndelag.

Det handler om seks milliarder i investeringer og 20 prosent av Norges vindkraftproduksjon. Uansett hva du måtte mene om vindkraft, natur eller urfolksrettigheter er dette en skandale, og det er Olje- og energidepartementet (OED) med skiftende statsråder siden 2010 som har ansvaret.

Den norske staten har totalt undervurdert styrken i urfolksrettigheter. Det er både oppsiktsvekkende, og det vil få store konsekvenser.

Dessuten er det litt flaut: Norge er gjerne glødende tilhengere av urfolksrettigheter når vi vil bevare regnskog i utlandet. På hjemmebane forsøker vi å sno oss unna.

VERDENS STØRSTE: Equinor skal bygge verdens største havvindpark i Nordsjøen. Video: Equinor Vis mer

Høyesteretts dom fra tidligere i denne måneden betyr at Norge har fått en juridisk opprydding på området generelt – og for reindriftssamenes rettigheter spesielt. Det vil ikke bare kunne påvirke vindkraftanlegget på Fosen, men også en lang rekke andre planlagte anlegg og industriprosjekter som er i konflikt med reindriften.

Det merkelige er at staten og utbyggerne ikke kunne vente med deler av utbyggingen på Fosen til avklaringen kom. Konflikten gjelder tross alt bare to av totalt seks vindkraftanlegg på halvøya, som sto klare så seint som i 2019 og 2020. Arrogansen blir nå kostbar.

KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Og hva er konflikten? De to vindkraftanleggene ligger delvis på vinterbeiteområdene til Fosen reinbeitedistrikt. Både departementet og flere rettsinstanser har forsøkt å komme seg unna problemene ved å hevde at reinen ville kunne tilpasse seg vindturbinene, og at dyra kunne settes på vinterfôring et annet sted mot økonomisk kompensasjon.

Dette feier Høyesterett til side. Siden utbyggingen i praksis gjør det umulig med reindrift etter tradisjonelle metoder, er den i strid med internasjonalt lovverk som Norge har forpliktet seg til. Vindkraftanlegget er i brudd med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 - rettigheter som er utviklet for å verne urfolks rettigheter.

Dommen har slått ned som ei bombe. Mange har allerede ment at konsekvensene vil være helt urimelige. Skal virkelig hensynet til 2100 rein velte Europas største vindkraftanlegg? Advokat og siviløkonom Oddmund Enoksen er blant de som har engasjert seg i saken. Han spør i et debattinnlegg hos nettstedet Rett24.no om reindriften, som ifølge hans beregninger gir 32 involverte en snittinntekt på 17.000 kroner i året, skal veie like tungt som turbiner som lager 20 prosent av all vindkraft i landet.

(Les forresten også gjerne dette gode innlegget fra professor Geir Ulfstein om Høyesteretts-dommen i Rett24.no)

Det er et godt spørsmål, men etter Høyesteretts dom er det også totalt irrelevant. Retten påpeker nemlig at SP27 er en såkalt terskelbestemmelse. Det vil si at hvis for eksempel en vindkraftutbygging er et brudd på rettighetene, hjelper det ikke å veie hensyn – i dette tilfellet samisk reindrift mot andre konsekvenser for samfunnet. Da er inngrepet ulovlig, punktum.

Det lyder strengt, men gir mening. Det er naturlig å tenke at rettigheten trenger så sterk beskyttelse for å kunne ha noen reell effekt. Den økonomiske og materielle verdien som urfolksrettigheter i hver enkelt sak beskytter, vil som regel risikere å se veldig liten ut i forhold til det motparten kan vise til. I dette tilfellet er det den svært begrensede slakteverdien av et par tusen rein, kontra seks milliarder kroner i investeringer.

I regnskogen i Brasil vil det kanskje være urfolks rett til å leve i tråd med kulturen i en intakt skog – kontra verdien av tømmeret og soyaplantasjer.

Og det er her Norge og vi som ellers er sterke tilhengere av grønn omstilling må passe oss litt.

Argumentet for å overkjøre urfolksrettigheter her hjemme er i direkte strid med argumenter vi bruker for å redde regnskogen i sør. Norge har brukt milliarder på bevaring av regnskog, og samarbeid med urfolk regnes som en nøkkel til å lykkes. Ikke bare fordi urfolk tar vare på skogen, men fordi de ved sin blotte eksistens har politiske rettigheter som beskytter skogen. Undergraver vi disse rettighetene i Norge, undergraver vi dem samtidig i Amazonas og andre regnskoger.

Det er som kjent enklere å være hellig i utenrikspolitikken.

Sammenlikningen er heldigvis ikke helt presis. Vindkraftanlegget på Fosen skal tross alt ivareta en annen grunnleggende rettighet – til miljøet. Dette er Høyesterett innom i sin dom. Retten påpeker likevel at flere alternative utbygginger var vurdert på forhånd – utbygginger som ikke ville være i konflikt med reinbeiteområder.

Det er en dyr lekse vi har fått, men det er ingen vei utenom å ta hensyn til det Høyesterett sier. Hva som konkret vil måtte skje på Fosen er foreløpig uklart. Departementet må trolig trekke tilbake tillatelsen, og kan selvsagt velge å lage en ny tillatelse med flytting av turbiner eller liknende tiltak som tar hensyn til reinbeiteområdene.

Uansett er det ingen grunn til å forhaste seg. Denne saken er et godt eksempel på hvorfor vindkraftutbyggingen i Norge har møtt veggen. Motstand har vokst seg stor fordi prosessene har gått så fort at en har oversett behovet for lokal forankring. Noe så grunnleggende som en troverdig plan for skikkelig økonomisk gevinst lokalt, har ikke kommet før i år.

Samtidig understreker dette noe av det mest krevende med utslippskutt og grønn omstilling. Det må skje så raskt, mens politiske beslutninger ofte tar litt tid. Høyesterett har nå gitt en påminnelse om at hastverk kan være lastverk – også i den grønne omstillingen.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer