Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

En rockens hedersmann

«Å fortsette å leve av musikk i min alder, og da spesielt rock eller andre beslekta former, er ingen lett avgjørelse å ta.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Allerede for 20 år siden kom korte depresjoner i forbindelse med dårlige spillejobber. For meg har heldigvis disse vart i bare 15 minutter av gangen, men jeg har mange ganger vært i nærheten av å gi opp...»

  • Første gang jeg personlig opplevde Trond Granlund, var på en Elvis-festival i Oslo i 1973.

Fanklubbformann Pål Granlund tok ordet og introduserte «lillebroren min», som viste seg å være en virvelvind av rock'n'roll, langt fra noen amatør. Og nå sitter jeg her med den rykende ferske boka «På vei til rock´n roll»; en slags scrapbook på glanset papir, i stort format, proppet med fotografier, hitlister, avisutklipp, billetter - ja, til og med en regning - som dokumenterer et liv levd nær sagt fra første stund for musikken, musikken og atter musikken.

  • Samtidig kommer en plate med samme tittel, både plate og bok er utgitt av forlaget Østkantfolk, en i beste forstand «ungreatest» hit, som starter med båndopptak fra gutterommet anno 1966 og føres fram til en innspilling av «De tatovertes bataljon», gjort med én mikrofon hjemme på Lørenskog.

Dette er et prosjekt hinsides terningkast. Granlund får likevel sekseryatzy for sin entusiasme og sin åpenhet, sitt aldri sviktende instinkt for outsiderne og de tilsidesatte i samfunnet, sin grunnfaste solidaritet med østkanten i symbolsk betydning.

  • Boka er bare i liten grad ført i pennen av Granlund selv.

Her snakker musikalske kolleger og andre som har stått Granlund nær. Her memoreres og hylles det, her er tida for festtaler og muntre minner; det skal godt gjøres å finne noen som vil si noe vondt om Trond. Han er en rockens hedersmann. Og bakom synger rocken, slik den kan oppleves som en drift og en karriere, ja, nærmest som en skjebne. Både boka og plata anbefales som en personlig opplevelse av norsk etterkrigstid - og ta det med ro, det er happy ending, for her følger resten av sitatet som innledet denne kommentaren:

  • «(...) 'Vanlige' folk i 'vanlige' jobber, som klarer å komme seg opp i verden, har muligheten til å hvile litt på sine eldre dager med god lønn.

For oss artister og musikere er det et 'rotterace' i en bransje som bare blir mer og mer kynisk. Jeg har jo tenkt tanken at det kanskje ikke er særlig 'verdig' å sitte på en rølpa pub som 60-åring og underholde folk. Det hadde liksom vært bedre å bare holde «seriøse» konserter de neste åra. Sånn er ikke min arbeidssituasjon, men i gode dager er det likevel et veldig godt liv.»

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!