NRK meldte for kort tid siden i Dagsrevyen at utrolige 330.000 medlemmer av den romersk-katolske kirken har blitt utsatt for seksuelle overgrep mellom 1950 og 2020. Pave Frans beklager det som har skjedd, i sterke ordelag, og ber ofrene om tilgivelse.

Det skjer først i 2021, men står i grell kontrast til det som den britiske avisen The Observer offentliggjorde i 2005 om innholdet i et konfidensielt brev, som ble sendt fra Vatikanets såkalte trosdepartement, Troskongregasjonen, til alle katolske biskoper i mai 2001.

I brevet heter det at alle saker der katolske prester beskyldes for seksuelt misbruk av barn, skal granskes internt av Vatikanet. Kirken skal selv bestemme om sakene skal etterforskes videre, og hvis de blir det, skal det opprettes tribunaler – også disse hemmelige – der bare katolske prester kan være dommere, anklagere og forsvarere. «Slike saker er pontifikale hemmeligheter», heter det i brevet fra den daværende paven Benedikt XVI.

Selv har jeg, på generelt grunnlag, stor respekt for måten den romersk-katolske kirken tar seg av sine medlemmer. Både katolske innvandrere her i Norge og troende over hele den kristne verden. Det skyldes ikke minst skikken med skriftemålet, som er til uvurderlig hjelp for mennesker som trenger råd i en vanskelig livssituasjon. Hadde Den norske kirke beholdt den samme tradisjonen fra middelalderen, ville avkristningen i vårt eget land neppe fått det omfanget som den har i dag.