DEBATT

Bjørn Dæhlie:

En skatteflyktning krysser sine spor

Bjørn Dæhlie konkurrerte med det norske flagget på brystet. Når han bytter det ut med det sveitsiske bør det være siste spiker i kista for Høyres hang til å legge multimillionærers ønsker til grunn for norsk skattepolitikk.

FORBILDE: Jeg må innrømme at jeg ble skuffa. At et forbilde og OL-helt jeg selv skreik meg hes for å heie fram på Lillehammer i 1994 nå ikke bare flytter ut av landet, men flytter fra et skatteparadis til et annet, skriver innsenderen. Her er Bjørn Dæhlie under VM i Seefeld, Østerrike i 2019. Foto: Tore Meek / NTB
FORBILDE: Jeg må innrømme at jeg ble skuffa. At et forbilde og OL-helt jeg selv skreik meg hes for å heie fram på Lillehammer i 1994 nå ikke bare flytter ut av landet, men flytter fra et skatteparadis til et annet, skriver innsenderen. Her er Bjørn Dæhlie under VM i Seefeld, Østerrike i 2019. Foto: Tore Meek / NTB Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Jeg må innrømme at jeg ble skuffa. At et forbilde og en OL-helt jeg selv skreik meg hes for å heie fram på Lillehammer i 1994 nå ikke bare flytter ut av landet, men flytter fra et skatteparadis til et annet. Fra det norske til det sveitsiske flagget på brystet for å slippe å betale skatt til det norske fellesskapet og spleiselaget.

Det som gjør mange stolt av å være norsk, er hvordan vi sammen spleiser på ting vi deler. Svømmebasseng, helsetjenester, skole, barnehage, foreldrepermisjon, veier og lønnsstøtte hvis det trengs. Vår modell har løfta oss helskinna gjennom kriser, med corona som et godt eksempel, hvor Norge får gullmedalje på de fleste rangeringer.

Bjørn Dæhlie gikk på en offentlig barneskole, ungdomsskole og videregående. Han vokste opp i et samfunn med tilgang på gratis drikkevann, trygg mat og et stabilt samfunn. Han trente i idrettslag som mottok statsstøtte, og trente i skiløyper, på stadion og anlegg som også var finansiert av fellesskapet. Mens vaffelstekere og løypekjørere jobba dugnad for å legge forholdene til rette.

Det er jo slik vi vil ha det. Jo flere som får delta i idretten, leke, trene og utvikle seg, jo flere blir gode. Og da kan vi stå der etterpå å skrike oss hese for idrettsheltene som spurter mot mål med publikum i ryggen. «Vi vant gull!», sier vi – selv om det er Dæhlie, Bjørgen eller Klæbo som går over målstreken. De er et uttrykk for det norske fellesskapet. Det er en bit av oss som vinner. Det er oss.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer