Jeg må innrømme at jeg ble skuffa. At et forbilde og en OL-helt jeg selv skreik meg hes for å heie fram på Lillehammer i 1994 nå ikke bare flytter ut av landet, men flytter fra et skatteparadis til et annet. Fra det norske til det sveitsiske flagget på brystet for å slippe å betale skatt til det norske fellesskapet og spleiselaget.

Det som gjør mange stolt av å være norsk, er hvordan vi sammen spleiser på ting vi deler. Svømmebasseng, helsetjenester, skole, barnehage, foreldrepermisjon, veier og lønnsstøtte hvis det trengs. Vår modell har løfta oss helskinna gjennom kriser, med corona som et godt eksempel, hvor Norge får gullmedalje på de fleste rangeringer.

Bjørn Dæhlie gikk på en offentlig barneskole, ungdomsskole og videregående. Han vokste opp i et samfunn med tilgang på gratis drikkevann, trygg mat og et stabilt samfunn. Han trente i idrettslag som mottok statsstøtte, og trente i skiløyper, på stadion og anlegg som også var finansiert av fellesskapet. Mens vaffelstekere og løypekjørere jobba dugnad for å legge forholdene til rette.

Det er jo slik vi vil ha det. Jo flere som får delta i idretten, leke, trene og utvikle seg, jo flere blir gode. Og da kan vi stå der etterpå å skrike oss hese for idrettsheltene som spurter mot mål med publikum i ryggen. «Vi vant gull!», sier vi – selv om det er Dæhlie, Bjørgen eller Klæbo som går over målstreken. De er et uttrykk for det norske fellesskapet. Det er en bit av oss som vinner. Det er oss.