Politikerne ser narkotikapolitikken som solidaritet i praksis. Er den virkelig det? Trenger vi et forbud for å beskytte de svakeste, eller er det resultat av en dobbeltmoral som samfunnet plikter å se nærmere på? Mye tyder på det siste, og at domstolene må beskytte befolkningen fra politikerne.

I 60 år har forbudet vært foretrukket politikk. Ideen er at tenkende mennesker ikke vil bruke ulovlige stoffer, at de utgjør en trussel, og at vi må straffe de som driver med dem. På dette grunnlaget har staten opprettet et lovverk på totalitære premisser.

Vi har med en unntakstilstand å gjøre hvor staten ser vekk fra rettsstatsprinsipper fordi politikerne mener det er nødvendig, og fordi de vil skape et narkotikafritt samfunn. Likevel, som Rusreformutvalget viste, er det lite som tyder på at forbudet har hatt noen nytte. I stedet tyder mye på at det har gjort vondt verre, og spørsmålet blir om moralen kan forsvares. Det er viktig å reflektere over moralen til en politikk som baserer seg på forfølgelse.

Straff er det mest inngripende virkemiddelet vi har, og om fienden skulle vise seg mindre farlig enn stoffer vi har regulert, og om en helsepolitisk tilnærmelse som vi har for alkohol og tobakk er mer hensiktsmessig - hvilken signaleffekt er det i å holde på et forbud?