DEBATT

Ruspolitikk:

En skremmende dobbeltmoral

Sett fra et menneskerettslig perspektiv må staten ha vektige grunner til å straffe. Det er ikke bedre å kriminalisere cannabis på vegne av samfunnets svakeste, enn det er å forby sjokolade for å redde overspisere.

MÅ FORSVARES: Til tross for at straff må forsvares, og til tross for at Rusreformutvalget konkluderte med at det virker mot sin hensikt, fortsetter våre folkevalgte å tviholde på narkotikaforbudet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock
MÅ FORSVARES: Til tross for at straff må forsvares, og til tross for at Rusreformutvalget konkluderte med at det virker mot sin hensikt, fortsetter våre folkevalgte å tviholde på narkotikaforbudet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Roar Mikalsen
Roar Mikalsen Vis mer

Politikerne ser narkotikapolitikken som solidaritet i praksis. Er den virkelig det? Trenger vi et forbud for å beskytte de svakeste, eller er det resultat av en dobbeltmoral som samfunnet plikter å se nærmere på? Mye tyder på det siste, og at domstolene må beskytte befolkningen fra politikerne.

RART: Sylvi Listhaug syns det er underlig at Eva Kristin Hansen ikke stille seg spørsmålet om pendlerbolig. Video: Dagbladet TV Vis mer

I 60 år har forbudet vært foretrukket politikk. Ideen er at tenkende mennesker ikke vil bruke ulovlige stoffer, at de utgjør en trussel, og at vi må straffe de som driver med dem. På dette grunnlaget har staten opprettet et lovverk på totalitære premisser.

Vi har med en unntakstilstand å gjøre hvor staten ser vekk fra rettsstatsprinsipper fordi politikerne mener det er nødvendig, og fordi de vil skape et narkotikafritt samfunn. Likevel, som Rusreformutvalget viste, er det lite som tyder på at forbudet har hatt noen nytte. I stedet tyder mye på at det har gjort vondt verre, og spørsmålet blir om moralen kan forsvares. Det er viktig å reflektere over moralen til en politikk som baserer seg på forfølgelse.

Straff er det mest inngripende virkemiddelet vi har, og om fienden skulle vise seg mindre farlig enn stoffer vi har regulert, og om en helsepolitisk tilnærmelse som vi har for alkohol og tobakk er mer hensiktsmessig - hvilken signaleffekt er det i å holde på et forbud?

Straff for straffens skyld er jo ikke bare sadistisk. Det er også uforenlig med en rettsstat, og politikerne er forpliktet til å vektlegge prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse og frihetspresumpsjon. Det er disse prinsippene som tas hensyn til når annen lovgivning utformes, men i ruspolitikken forblir de oversett.

Til tross for at straff må forsvares, og til tross for at Rusreformutvalget konkluderte med at det virker mot sin hensikt, fortsetter våre folkevalgte å tviholde på forbudet, og bare en større blindsone tillater det bestående.

Det er denne blindsonen som opprettholder 21 års straff for handlinger som er lovlig regulert i stadig flere vestlige land. Ved å forvri loven om tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst har staten rettferdiggjort bruk av straffeapparatet: Slik umyndiggjøres brukere og demoniseres selgere, men det blir stadig mer opplagt at vi har med vilkårlig forfølgelse å gjøre.

Det er tross alt ingen brukere som vil ha politiets hjelp, ei selgere som plager andre. I realiteten er det de samme varierende brukermønstre uansett rusmiddel, og erfaringer fra alkohol og andre land viser at et regulert marked er bedre enn et kriminalisert. Stadig flere internasjonale domstoler bekrefter også at autonomiprinsippet må vektlegges i brukerspørsmål, så hva har en cannabisselger gjort av forbrytelser som en ansatt i handelsnæringen ellers ikke har gjort?

Å besvare spørsmålet blir stadig viktigere. Rettsstaten avhenger av dette, for det er et prinsipp at jo strengere straff, jo sterkere krav er det til loven. Det skal derfor mer til for å forsvare straff mot selgere og produsenter enn brukere.

For å være nødvendig i et moderne samfunn må det være et troverdig forhold mellom mål og middel. Forbudet må ikke bare være det minst inngripende av alle tilgjengelige tiltak for å beskytte samfunnet, men egnet til å nå målet om en narkotikafri verden, og det blir stadig mer opplagt at det ikke har begrenset problemet med illegale stoffer.

Etter over 60 år er innsiktene fra samtlige fagfelt i stedet at forbudet har påført samfunnet uheldige tilleggskonsekvenser. Det er konsensus om at skillet mellom lovlige og ulovlige stoffer er irrasjonelt, og at en helsepolitisk tilnærmelse er det mest hensiktsmessige. Det er heller ingen tvil, som Rusutvalget påpekte, at myten om narkotikahaien er politisk fiksjon, og at staten har ansvar for å klarlegge rettighetsbildet til de forfulgte gjennom en menneskerettsanalyse.

I høringer, innspill, og over 30 kronikker har organisasjoner på rusfeltet påpekt statens ansvar for dette. De forfulgte har et rettighetsbilde som blir bekreftet i stadig flere internasjonale domstoler, rapporter, og fagtidsskrift, men politikerne forblir fanget av den offentlige panikken som rusreformutvalget påpekte som et problem.

Det er en forbindelse mellom dette fenomenet og menneskerettsbrudd. Avstanden mellom sunn og usunn moral blir ikke sett på grunn av fiendebilder og en prevalent dobbeltmoral, men en menneskerettsanalyse avslører i hvilken grad samfunnet har gitt en forsvarsløs gruppering skylda for problemer som vi har et kollektivt ansvar for å løse.

«Solidaritet» er derfor ikke et fortsatt forbud, som politikerne hevder. Det er å stå med de forfulgte i kravet om en menneskerettsanalyse, for i over 40 år har kriminologer, sosiologer, psykologer, og jurister påpekt syndebukkmekanismen som utgangspunkt for ruspolitikken.

Det var for å oppnå dette at det sivile samfunn satte opp en bod med cannabis og psilocybinsopp utenfor politihuset den 11. september. Det var for å underlegge en politisk prosess rettsstatens kontroll, for politikerne kan ikke kriminalisere eller sykeliggjøre rusbruk uten å se på forholdet til menneskerettighetene. De kan heller ikke demonisere medvirkende i det svarte markedet uten gode grunner, og tiden er moden for å klarlegge et rettighetsbilde.

Grunnloven krever at dette gjøres. Sett fra menneskerettighetenes perspektiv må staten ha vektige grunner til å straffe, og det er ikke bedre å kriminalisere cannabis på vegne av samfunnets svakeste, enn å forby sjokolade for å redde overspisere. Umyndiggjøring, sykeliggjøring, demonisering, og befolkningsforfølgelse må bygge på et bedre grunnlag enn dagens, og de forfulgte fortjener oppreisning.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer