Fellesferien er i gang. Poden må ut av barnehagen, og vi, småbarnsfamilien, skal på ferie. Det blir den aller mest populære typen ferie for småbarnsfamilier: Bilferie til dyreparken i Kristiansand.

Allerede etter en time på dag én av vår postkortferie begynner fasaden å slå sprekker. Vi har stoppet på en bensinstasjon for påfyll. Ikke av bensin eller drikke, men tålmodighet. Fire pølser, sju sjokoladeboller, og et ukjent antall is seinere så er vi endelig fremme ved et hus. Noen andre sitt hus. Airbnb, heter det. Eierne av dette huset er visstnok på ferie. Kanskje de også revurderer ekteskapet sitt i denne stund.

Vi har todagers billett i parken, inkludert badeland, så klart. Disse to dagene kunne gitt meg to uker på Kapp Verde for samme pris. Men det skal være verdt det. Poden skal få minner for livet, ikke sant? Feil. Han er liten og har glemt alt dette neste helg. Men det stopper oss ikke fra å prøve.

Vi parkerer utenfor dyreparken. Det er tidlig, men allerede begynner det å bli fullt. Jeg ser rundt meg når jeg stiger ut av bilen. Det er stasjonsvogner med takboks så langt øyet kan se. Andre fedre rundt meg har alle de samme oppgavene. Vi drar fram sekker og poser, skrur sammen barnevogner og bæremeiser. Vi fedre er ganske stille der vi drar fram kosedyr, smokker, bleiebager og barnevogner. Mor tar seg av det meste av snakkingen. Vi menn bare gjennomfører vår jobb mens vi stille revurderer alle livsvalg vi har tatt som har ført oss hit.