Det er lett å forstå dem, alle sammen. Det er lett å forstå forfatter Per-Marius Weidner-Olsen, som har skrevet romanen «Jeg hadde en oppvekst som lignet på min egen». Der beskriver han seksuelle overgrep han selv opplevde som ung, og som unnlot å fortelle forlaget sitt at han selv ble dømt i 2003 for å utnytte et tillitsforhold for å skaffe seg sex. Det er lett å forstå fornærmede fra den straffesaken, som har reagert kraftig på at den kritikerroste romanen forteller om et offer som selv tar på seg skyld for overgrepene. Og det er lett å forstå forlaget Oktober, som føler at de burde blitt informert om at det fantes en konkret sak der ute som kunne føre til at romanen ville bli forstått i et annet lys enn hva de så for seg.

Når de nå avbryter samarbeidet med forfatteren og ikke vil gi ut flere opplag av romanen, er det likevel en svært dramatisk reaksjon. Det er mye vi som betrakter denne saken fra utsiden ikke vet, men det hadde likevel vært ønskelig, både på grunn av denne konkrete saken og presedensen som slike oppgjør uvegerlig skaper, at det hele ville blitt løst på en mer minnelig måte.