KOMMENTARER

Er dette monarkiets dødskramper?

Bråket rundt Meghan og Harry kan gi stikk motsatt effekt. Likevel er Netflix-serien om dem et symptom på institusjonens problemer, skriver Martine Aurdal.

MODERNE: Bryllupet mellom prins Harry og Meghan Markle var populært i brede lag. Så ble det vanskelig for paret. Photo by Gareth Fuller / POOL / AFP
MODERNE: Bryllupet mellom prins Harry og Meghan Markle var populært i brede lag. Så ble det vanskelig for paret. Photo by Gareth Fuller / POOL / AFP Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Meghan Markle er for det britiske kongehuset det Yoko Ono var for The Beatles, og engelskmennene har behandlet de to damene mye på samme måte.

Den japanske kunstneren som var kvinnen i John Lennons liv får av mange fans ennå skylden for oppløsningen av tidenes mest populære band, og har av dem blitt hatet siden 1969. Den amerikanske skuespilleren fikk prinsen, men ikke halve kongeriket. Og da tok hun ham ut av kongeriket.

Nå omtales Netflix-dokumentaren om prins Harry og hertuginne Meghan som en krigserklæring mot den britiske kongefamilien. Det er en underlig form for krig, utformet som et glansbilde av paret og på en måte som kan gagne både dem selv og kong Charles. Serien får kritikk for å være ukritisk, for å bryte etikette, for å være unøyaktig og løgnaktig og et spark til selve kongefamilien. Den er likevel et verdifullt innspill til debatten om monarkiets framtid.

Monarkiet er under press. I et sekulært og flerreligiøst samfunn er det stadig mer vanskelig å insistere på at én familie er utpekt av gud og bedre til å styre en nasjon enn alle andre. Eller som i den britiske kongefamilien: Lede nasjoner over hele verden. Tradisjonen med et arvelig statsoverhode får i dag nye begrunnelser for sin legitimitet: Personlig egnethet, samlende symboler, trygghet i en ustabil verden. Disse argumentene setter høye krav til personene som skal representere oss, og presser fram en modernisering av de europeiske kongehusene.

I Norge får ikke lenger prinsesse Märtha Louise representere kongehuset, etter kontroversene rundt hennes egne kommersielle foretak og hennes forlovede Durek Verretts kvakksalveri. Fra nyttår fratas danske prins Joachims barn titlene som prins og prinsesse. I Storbritannia har prins Andrew mistet alle sine kongelige ærestitler, og verken han eller nevøen prins Harry får lenger bære uniform ved store anledninger. Kong Charles har lenge sagt at han vil å redusere antall arbeidende kongelige. I samveldestater verden over er hans posisjon som statsoverhode under debatt. Hans mor ble født inn i en familie som ledet et imperium der sola aldri gikk ned. Selv må Charles antakelig se seg erstattet av folkevalgte i en rekke land.

De utvalgte få kongelige er mer berømte enn noen kjendiser, de lever i unik luksus og de representerer sine folk på en samlende måte som forutsetter at de holder seg langt unna kontroversielle politiske meninger, skjuler menneskelige feil og framstår på en måte som sikrer popularitet. Dette innebærer selvfølgelig også at arveprinser og arveprinsesser ikke har de samme menneskerettighetene som alle oss andre.

Det er ikke rart at dette både framstår sprøtt og som et slags forgylt bur, både for noen av dem som er født inn i slike mest glamorøse av alle såpeoperaer og for dem som gifter seg inn i det. Som amerikaner har Meghan Markle antakelig et sterkere forhold til Disneys prinsesser enn til skikk og bruk på Buckingham Palace. Slik framstår hun også i de tre første episodene av Netflix-serien som ble lansert på torsdag.

Markle ble først varmt tatt imot og et symbol på moderniseringen av monarkiet. Ikke minst fordi hun har en afroamerikansk mor og slik bringer litt etterlengtet farge inn i den mest britiske av alle institusjoner. Særlig etterlengtet var dette for mange blant de store britiske minoritetene, som i stor grad stammer fra de tidligere koloniene.

Den massive hetsen, som dels også var rasistisk, tok raskt stor plass og ble etter hvert for mye – for hertuginnen selv og dermed også for hennes mann. Men da paret bestemte seg for å melde seg ut av hele kongefamilien og flytte med barna til USA, raknet det virkelig for mange. Nå skjelles de ut for å sutre og ikke forstå sine egne privilegier.

På meg virker serien langt på vei som intendert, jeg blir sjarmert av parets historie og sjokkert over hva de har vært gjennom. Dette er deres versjon, men den er på mange måter et korrektiv til historien slik den tidligere er framstilt i pressen. Serien nyanserer fortellingene som er fortalt om dem og setter hendelsene i et historisk og kolonihistorisk perspektiv. For meg er det lett å forstå hvorfor Markle synes kongelig skikk er urkomisk, kongelig etikette fullstendig fremmed og britiske tabloider skremmende – selv for ei dame som var verdensberømt skuespiller også før hun ankom Storbritannia. Hertuginnens reaksjon i serien viser slik hvor arkaisk og førmoderne systemet monarki egentlig er.

Samtidig er det ikke vanskelig å forestille seg at serien og diskusjonen må oppleves belastende for parets far og svigerfar, kong Charles. Det er heller ikke vanskelig å forstå at en del blir krenket på dronning Elizabeths vegne, i ei tid der britene ennå sørger over hennes død. I forlengelsen av dette kan effekten bli at det britiske publikummet faktisk slutter ring om sin konge, og at han kan bli mer og ikke mindre populær etter dette. Monarkiet skjelver, men står fremdeles.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer