DEBATT

Donald Trump

Er han en fascist?

Hver epoke har sin fascisme, sa Primo Levi. Donald Trump kastes ofte inn i rollen som «fascist». Stemmer det?

FÅR SLAKT: Denne uttalelsen fra Donald Trump har fått mange til å reagere. Video: AP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Spørsmålet har vært stilt fra første stund etter at Donald Trump ble valgt. Selv opplevde jeg de politiske pasjoner rundt dette spørsmålet alt høsten 2016. Da inviterte Trinity College i Hartford, Connecticut, til et offentlig seminar om temaet. Der bølget synspunktene en hel dag. Temperaturen var høy.

Etterpå trakk en historieprofessor meg til side og sa: - Uansett hvorvidt Donald Trump tilfredsstiller de kriteriene du setter opp for klassisk fascisme, må vi få klebet den etiketten på ham! Vi må gjøre alt for å få stoppet den farlige populisten!

Men hvor treffende er det å kalle Trump en fascist?

Bernt Hagtvet
Bernt Hagtvet Vis mer

Historien gjentar seg ikke, men den rimer, sier Timothy Snyder. Yale-historikeren har skrevet innsiktsfulle bøker om de totalitære regimenes massedrap i det 20. århundret.

Forleden (Dagbladet 21.10) drog han parallellen fra Trump til Hitler og Mussolini: I hele sin karriere har Trump opptrådt på fascistisk vis, sa Snyder.

Hjemkomsten fra sykehuset på balkongen i Det hvite hus var som en reprise på Mussolini. Trump deler den totalitære avhumaniseringen av motparten i «de» og «oss»; han kriminaliserer motparten (om Hillary: «lock her up»). Han selger frykt. Han lefler med vold og fordømmer ikke hvit rasisme («good guys on both sides» i Charlotte, Virginia).

Trump gir folk det de fantaserer om, en forbigående rus. Han leker med tanken om statskupp og gjør politikk om til «images» og følelser; han er en virtuos demagog.

Trump dyrker autoritært lederskap og kraft, og ber amerikanerne ofre seg for ingenting. Hans USA-bilde er innholdstomt. Hans eneste interesse er han selv. Og formuen.

Trumps oppførsel etter selv å ha blitt smittet, minner om en form for sadisme: Trump arbeider for å få bort helseforsikring for millioner av amerikanere akkurat nå, og sier «du vil like det». Så langt Tim Snyder.

Vi kan føye til: Trump taler ned mediene (de er «folkefiender», et nazi-uttrykk som også Stalin likte). Samtidig opererer han systematisk med løgn. Mannen er skapt av mediene og modulerer dem briljant selv; verden for ham er virtuell.

Trumps massemøter antar mer og mer karakter av gjendøperi og liturgiske håndspåleggelser for de troende.

Han bruker hudfarge for å betvile dommeres objektivitet. I ett strekk nedvurderer han vitenskap og vil ikke bruke munnbind fordi det sårer hans mandighet. Han avslører en bunnløs uvitenhet om verden utenfor USA. Han viser en forakt for svakhet som minner om essensen i nazismen (han fnyser av de svake og «tapere», endog drepte i krig).

Han svinser omsorgsfullt rundt diktatorer. Hans mytologiske nasjonalisme utfyller bildet av en hensynsløs populist i tradisjonen fra Louisiana-guvernøren og rasisten Huey P. Long på trettitallet.

Som slagord kan begrepet «fascisme» være effektivt for å brennemerke en motstander. Men det tankemessige utbyttet av slik språkbruk er null. Hvis alt er «fascisme», er ingenting fascisme. Begrepet må derfor defineres for å gi mening.

Definisjoner har i tillegg den fordel at de setter skarpt i relieff hva som skal forklares. En slik avgrensning setter oss også i sin tur bedre i stand til å forme motstandsstrategier mot en fascistisk eller en høyreekstrem utvikling. Selv om det ofte er sagt at kommer fascismen igjen, er det ikke som klassisk fascisme.

Vanligvis forstås mellomkrigsutgaven av europeisk fascisme langs tre dimensjoner:

1. De tre anti-posisjoner. Fascismen er antiliberal, antikommunistisk og anti-konservativ, med det viktige forbehold at fascismen alltid er beredt til å inngå kompromisser- iallfall forbigående – med konservative partier.

2. Fascismen kjennetegnes ved en ny nasjonalistisk og autoritær stat som går ut over tradisjonelle prinsipper og forbilder.
Målet er en ny type regulerende, multi-klasse og integrert nasjonal økonomi som til en viss grad utjevner den sosiale struktur – uansett om resultatet kalles nasjonal-syndikalisme, nasjonalsosialisme eller nasjonal-korporativisme.
Utenrikspolitisk står de fleste former for fascisme for territoriell ekspansjon, ikke sjelden med vold. De går inn for en dramatisk nyordning mellom nasjonene.
Kulturelt tar all fascisme sikte på å skape en idealistisk, viljesbestemt tro med sikte på å legge grunnen til en moderne selvbestemt, sekulær kultur.

3. Estetisk organisering av massemøter med en koreografi som framhever bevegelsens mytiske og/eller mystiske røtter. Irrasjonalitet et gjennomgående trekk.
Massemobilisering av folket med militært preg, i den hensikt å skape en væpnet partimilits.
Positiv holdning til vold, ikke bare som taktikk men som renselse.
Ekstrem vekt på mannlig dominans, i kombinasjon med et organisk samfunnssyn: hver av delene er tilordnet en «naturlig» plass.
Ungdomsdyrkelse med fellesskap innenfor en streng nasjonal orden.
Førerens uinnskrenkede makt, karismatisk lederrolle.

Europeisk fascisme antok ulike former avhengig av geo-politisk plassering, lokal, nasjonal politisk kultur og erfaring. USA manglet – og mangler – de fleste av de europeiske forutsetningene for fascisme (Roosevelt kom i stedet).

Umiddelbart skiller Trump seg ut på i alle fall fem måter:
1. Han kan vanskelig kalles antisemitt.
2. Han er ikke på jakt etter territoriell Lebensraum à la Hitler. Tvert om vil han trekke USA tilbake fra utenlandske kriger.
3. Han står ikke for egne militser i forsøk på massemobilisering. (Skjønt de bevæpnede broderklubber som støtter han nå, begynner å likne. Han ba dem «stand back and stand by»).
4. Han forsøker ikke å underkaste de væpnede styrker egen politisk kontroll (Pentagon er antakelig i dag den fremste barriere mot kupp-eventyr. Samtidig ser vi at Trump forsøker å politisere politiet, jf. De umerkede troppene til Portland).
5. Han har lagt seg ut med landets sikkerhets- og overvåkingsapparat. De lar seg neppe seg bruke til kuppforsøk. Men han vil sikkert prøve å sette inn sine folk over alt om han for fire nye år. I 1933 var kontrollen med disse organisasjonene Hitlers fremste mål.

Det er antakelig mest fruktbart å forstå Trump som en mediefigur som ser sin identitet som en «doer», en «no nonsense»-pengemann. Slike avlet fascistenes uforbeholdne forakt. «Plutokrater» kalte de dem, og nazistene knyttet jødene til dem.

Fascistene så sin misjon mer i åndelige termer, som en kamp mot dekadanse og nasjonal margstjeling under finans- og monopolkapitalismen og under trusselen fra en revolusjonær arbeiderklasse.

Men i Trump anes konturene av fascismens venstrefløy. Han foregir å hjelpe den lille mann, samtidig som han frigjør finanskapitalen for alle kontrolltiltak og letter skattene for USAs superrike. Han spiller, som nazistene, på forakt for sentrum (Berlin med sin dekadanse var hatobjekt for NSDAP, som Washington er for trumpianerne.). Han fram-maler frykten for «sosialistene».

Her er det viktige nyanser. For i all fascisme ligger det en egalitær tendens, en utjevnende kurve bort fra etablerte økonomiske og andre eliter. Denne fascismens anti-kapitalisme savnes helt hos Trump.

NYTT HEIAROP: I den ville valgkampinnspurten, på det femte folkemøtet søndag 1. november, møtte Trump et nytt heiarop fra tusener i menigheten. Han svarte med en trussel. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Hans fortidsidyllisering («Make America great again», men hvilken storhet?) minner om mellomkrigstidas isolasjonisme og America First-ideologien (med Charles Lindbergh som viktig eksponent). Det er en fortidsutopi forut for alle, uten autoritetsopprør, med kvinnene i kjøkkenet, uten åpne seksuelle minoriteter, med snille barn uten opprørstrang og med etniske minoriteter i velplassert underdanighet. Av menn, for menn, med menn.

Trump reagerer mot et land i forfall, fra hans synspunkt. Det er en opplevelse mange fascister kunne istemme.

Enhver debatt om Trumps slektskap med fascismen vil øke i klarhet om man foretar en systematisk sammenlikning med tradisjonell høyrenasjonalisme.

Tradisjonell europeisk høyreradikalisme, eller høyre-nasjonalisme av det ikke-demokratiske slaget, reagerte mot fascismens sekularisme og masseappell, mot deres nietzscheanske livsdyrkelse og estetisering og militarisering av politikken, særlig voldsbruken. Fascismens folkelighet var trusselen. Alliansen mobb/elite. Og at fascistene bare brukte religionen som valgtaktisk springbrett.

Hvem er han så? Bildet av Trump mot denne bakgrunn er uklart. Trumps nasjonalisme er av en annen type enn den klassiske fascismens, mindre aggressivt rettet utad (men den deler rasismen). Trump deler også venstrefascismens forsøk på å appellere til arbeiderklassen, men uten å ta de strukturelle grep i økonomien som ville gitt utjevning.

Trumps appell stammer fra hans evne til å se ikke college-utdannede amerikaneres skuffelse over at den sosiale mobilitet er falt bort, og at avindustrialisering, teknologisk marginalisering og økonomisk tilbakegang er kommet i stedet. Han appellerer til disse sjiktenes selvfølelse gjennom sin væremåte, sitt språk og sin macho-innstilling. Han ser dem – derav intensiteten hos dem som støtter han, og deres upåvirkelighet av argumenter. Det går på deres identitet.

RALLY: På nattens valgmøte i Florida kom president Donald Trump med nye utsagn som sjokkerer. Reporter: Trym Mogen. Video: Lars Eivind Bones Vis mer

Paradokset for oss er at Trump beundres for ikke å betale skatt – det kommer av den amerikanske statsskrekken som er den fremste forskjell til de nordiske land. Det undrer oss også at selv gode kristne overser hans vulgariteter og løgner («that is the way he is», sier de).

Hva er så Trump? Etter fire år i Det hvite hus er dette mitt forslag: Donald Trump er en media-skapt narcissist med rasistiske tilbøyeligheter, en autoritær populist av America First-typen som dyrker populismens folkelige appell uten å gå inn for de reformer som kunne hjulpet USAs mange underprivilegerte. Hans demonisering av sine motstandere, hans antidemokratiske reflekser og hans voldsfiksering, minsker avstanden til den klassiske fascismen.

Trump er ingen fascist. Men han rimer.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer