DEBATT

Corona-nedstenging

Er vi ikke framme snart?

Alle kreftene jeg har, bruker jeg på dette: presse bort, skyve vekk, feie unna, så kroppen kan gjøre det den skal og må.

Foto: Kjetil Strømme Jørve
Foto: Kjetil Strømme Jørve Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

«Vi ber dere hente barnet i barnehagen så fort det lar seg gjøre» lyste det fra skjermen i går, midt på formiddagen.

Noe om en mulig smittevei, avdelingen i ventekarantene inntil flere prøvesvar blir klare. Jeg slapp det jeg hadde i hendene (tastatur, gjøreliste, kaffekopp), tok med akebrett og munnbind, og gikk for å hente treåringen.

Mens jeg gikk, anstrengte jeg meg skikkelig hardt for ikke å kjenne etter.

Det samme gjorde jeg da det tikket inn en ny SMS i dag. Karantenen er forlenget, kanskje til søndag, hvem vet. Ikke verdens undergang akkurat. Ikke rasjonelt sett, I hvert fall. Sikkert et klokt og faglig fundert tiltak. En liten fillekarantene i det store pandemikaoset, der så mange lider så mye.

Foto: Ingvild Jørve
Foto: Ingvild Jørve Vis mer

Jeg har oppdaget at jeg har en nesten overraskende stor tillit til myndighetene, selv om jeg aldri har stemt på akkurat de som regjerer i denne kokotiden. Men det føles som de vil oss vel, og jeg syns det virker som de vet sånn cirka hva de holder på med.

Så jeg gjør som jeg får beskjed om.

Selvsagt gjør jeg det.

Selv når beskjeden griper rett inn i familielivet, helt uten varsel.

Selv om jeg ikke alltid skjønner begrunnelsen, den statistiske risikovurderingen bak.

Selv om jeg har visst fra start at det er ting i denne regnestykket som ikke lar seg tallfeste.

Jeg gjør som jeg får beskjed om, selv om det krever noen emosjonelle kraftanstrengelser det er vanskelig å skjønne hvor jeg skal finne krefter til nå.

Jeg gjør det bare.

Presser ned irritasjonen over avbrutte tankerekker og stresset fra haugene med uløste arbeidsoppgaver og urealiserte ideer som vokser på alle kanter rundt meg.

Svelger skuffelsen over enda en helg med avlyste planer. Prøver å ikke tenke på besteforeldrene vi omsider skulle ha møtt. Stålsetter meg til å fortelle niåringen at overnattingen hun gleder seg sånn til, dessverre må utsettes, nok en gang. Til å avvise nabojenta når hun kommer og ringer på døra i ettermiddag.

Prøver å ignorere zombieblikket til treåringen som tilbringer enda en formiddagstime foran tv’en. Nekter å regne på hvor mange timer han har tilbrakt akkurat slik det siste året, fordi det ofte er den eneste måten vi voksne får samlet tankene eller ryddet av kjøkkenbordet.

Skyver vekk kvalmen som veller opp når jeg tenker på enda en helg på stuegulvet vårt, i den evinnelige femsomheten, omringet av togbaner og søskenkrangler og halvspiste brødskiver og ipadforhandlinger.

Alle kreftene jeg har, bruker jeg på dette: presse bort, skyve vekk, feie unna, så kroppen kan gjøre det den skal og må.

Men det vokser et rop inni meg nå, som ikke lar seg ignorere stort lenger. En stemme som skriker JEG ER ET FLOKKDYR, OG DENNE FLOKKEN ER FOR LITEN FOR MEG NÅ!

Og: NÅ HAR VI MISTET FOR MYE, FOR LENGE!

En intens lengsel etter å komme inn i andre menneskers hjem, spise mat som er lagd på noen andres kjøkken, føle fellesskapet og tryggheten som fins der. Merke at vi hører sammen helt på ekte, sammen med andre mennesker, i en tredimensjonal verden.

Og jeg tenker, ikke for første gang: Er det NÅ disse følelsene endelig skal ta overhånd?

Er det I DAG alt kommer til å rase sammen inni meg?

Er det nå klaustrofobien blir så sterk at jeg FAKTISK ikke vil få puste? Ikke lenger klarer å fylle et minimum av den mammarollen de tre små menneskene våre trenger?

Er det nå jeg krysser den nesten usynlige grensen mellom frisk og syk?

Men så er det ikke det.

Jeg bare gråter litt på do, kjefter litt på barna, krangler litt med mannen.

Drømmer, lengter, sørger.

Drar fram plastillinaen, serverer vitaminbjørner.

For dette er ikke en diagnose, det er bare enda en runde med coronaklaus. Og uansett hvor mye jeg hater denne ulmende desperasjonen - fordi den er vond, slitsom, upraktisk og skaminngytende - så klarer jeg ikke å la være å være glad for at den lever i meg.

For coronaklausen føles mest av alt som en skikkelig sunn reaksjon på en skikkelig, skikkelig syk situasjon. Ikke som et symptom på sykdom, men som et usedvanlig plagsomt sunnhetstegn - et kompass som minner meg på hvilken retning jeg egentlig skal, når det en gang igjen blir mulig.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med coronaklausen min denne helgen, den er bare til heft, den gjør en vanskelig situasjon enda litt tyngre. Så jeg presser den ned så godt jeg kan. Lurer iblant på om jeg holder på å bli en vulkan, men presser ned den tanken også, sammen med alt det andre.

Coronaklaus er skaminngytende fordi den føles så sutrete. Og min første innskytelse er alltid å prøve å slå den i hjel med en type teoretisk takknemlighet - det vil si takknemlighet som fins på ekte et sted inni meg, men som jeg ikke har tilgang til i følelsesform i øyeblikket. Noe som ofte skjer når andre og mørkere følelser blir sterke.

Takknemlighet som ikke hjelper meg med å mobilisere akkurat i dag, fordi den føles mer som en regle jeg har lært utenat enn som en følelse som gir krefter.

Takknemligheten for å være frisk, for eksempel. Ja ja, nikker jeg skyldbetynget, selvsagt er jeg takknemlig for det. Men jeg føler det ikke, ikke i dag.

Eller takknemligheten for at jeg lever i et forhold som ser ut til å kunne bestå Den Store Coronatesten, selv om lagrene for sjenerøsitet og overskudd har føltes bunnskrapt i flere måneder. Ja ja. Supertakknemlig for det også. Noen dager.

Og takknemligheten for all kjærligheten som fins i den lille, halvstore flokken jeg bor med. For det store, varme, trygge og velutstyrte huset vårt. Og det usynlige sikkerhetsnettet av velferdsordninger og helseapparat som fortsatt bærer de fleste av oss når ting går galt. Ja, ja, ja. Alt dette er stort og viktig og helt, helt sant, men kan ikke brukes til å begrave eller slokke panikken. Ikke i dag.

Små gnister av takknemlighet, derimot. De kommer heldigvis flygende helt av seg selv iblant, og kan vekke energireserver jeg ikke ante jeg hadde.

I dag kom de første gnistene fra skogen. Takk, skogen! For frihetsfølelsen du gir oss hver gang vi klarer å forsere berget av vottekrangler og skiskokriser som ligger mellom oss og deg. Selv når vi bare kommer hundre meter inn fra parkeringsplassen.

Takk til den ene minusgraden som holdt vinteren i live, I hvert fall én dag til.

Takk til pappaen fra barnehagen som smilte oppmuntrende til meg mens han hoiet: «Vi er på oppløpssida nå!»

Og takk - tusen hjertelig takk - til nabomammaen vi møtte i skogen, som stekte pannekaker på bål og smilte og ropte: «Snart er det vår!»

For det er det jo. Snart. Og vi skal selvsagt klare denne helgen også. Komme oss gjennom den slapsete oppløpssiden på den ene eller den andre måten. Men jeg håper jammen vi snart er framme nå. Og kanskje ikke alt blir bra, ikke som barnas regnbuetegninger lovte i fjor vår. Men jeg har en følelse av at gnistene av ekte takknemlighet vil komme flygende oftere og oftere utover våren. Og at de gnistene kan hjelpe oss over en slags målstrek der framme et sted.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer