«Vi ber dere hente barnet i barnehagen så fort det lar seg gjøre» lyste det fra skjermen i går, midt på formiddagen.

Noe om en mulig smittevei, avdelingen i ventekarantene inntil flere prøvesvar blir klare. Jeg slapp det jeg hadde i hendene (tastatur, gjøreliste, kaffekopp), tok med akebrett og munnbind, og gikk for å hente treåringen.

Mens jeg gikk, anstrengte jeg meg skikkelig hardt for ikke å kjenne etter.

Det samme gjorde jeg da det tikket inn en ny SMS i dag. Karantenen er forlenget, kanskje til søndag, hvem vet. Ikke verdens undergang akkurat. Ikke rasjonelt sett, I hvert fall. Sikkert et klokt og faglig fundert tiltak. En liten fillekarantene i det store pandemikaoset, der så mange lider så mye.

Jeg har oppdaget at jeg har en nesten overraskende stor tillit til myndighetene, selv om jeg aldri har stemt på akkurat de som regjerer i denne kokotiden. Men det føles som de vil oss vel, og jeg syns det virker som de vet sånn cirka hva de holder på med.

Så jeg gjør som jeg får beskjed om.

Selvsagt gjør jeg det.

Selv når beskjeden griper rett inn i familielivet, helt uten varsel.