President Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia satte plutselig tyrkisk medlemskap i EU som vilkår for svensk medlemskap i NATO. Det var før han dro til toppmøtet i NATO i Vilnius i Litauen. Der møtte han presidenten i EU-rådet, Charles Michael. De to «utforsket kommende muligheter for å få ny fart på samarbeidet mellom EU og Tyrkia og gjenopplive relasjonene», ifølge Michel. Og så var det ikke så nøye for Erdogan å få Tyrkia inn i EU likevel. Etterpå sa han ja til å ta Sverige inn i NATO.
Hva var nå dette for slags diplomati?
Spår: Dette er Stoltenbergs plan
Lederne i EU har, nær sagt, hundrevis av grunner til å ikke ønske Tyrkia som medlemsland. Erdogan er personlig bare en av dem. En vriompeis som Erdogan er blant de siste de kunne ønske seg rundt bordet under toppmøtene. Ikke minst har han vist hva slags basar-diplomati han kan finne på under krangelen om å få Sverige inn i NATO. Ved hver korsvei har han vist seg som en durkdreven teppehandler som hele tida lurer på hvor langt han kan gå for å gjøre en best mulig «handel». Nå var han «for lur» og ble avslørt.
EU har fått inn et par kranglefanter fra før av, fra Ungarn og Polen, som er brysomme nok. De vil ikke ha med en kar som er enda verre. EU er vel vant med Erdogans form for politisk hestehandel. Han har fått godt betalt av EU for å holde tilbake syriske og andre flyktninger i Tyrkia etter den store flyktningkrisa i 2015.
Russland reagerer: - Et dolkestøt
Men spillet til Erdogan ble lett avslørt fordi det var så gjennomskuelig. Ytterst få tror Erdogan virkelig vil ha Tyrkia inn i EU. Fra han overtok som statsminister i 2003, som han var til 2014, da han ble president, har han brukt 20 år på å lede Tyrkia på en vei bort fra EU. Medlemskap for Tyrkia er nå fjernere enn det var da han overtok som nyvalgt statsminister.
Dersom Erdogan nå, mot alle synlige tegn, virkelig ønsker å få Tyrkia inn i EU, kommer det uansett ikke til å skje mens han hersker som president, neppe i hans levetid heller, 69 år gammel som han er. Altfor mange og store tilpasninger gjenstår for Tyrkia før landet er kledd for å gå inn i EU. Ikke minst må mye av det som Erdogan har gjort med landet, skrus tilbake eller endres grunnleggende.
De første følerne mellom Tyrkia og forløperen til dagens EU skjedde allerede i 1959. I 1987 søkte Tyrkia formelt om medlemskap i det som var Europas Økonomiske Fellesskap (EEC). Først i 1997 erklærte et EU-toppmøte Tyrkia som et mulig medlemsland, og i 1999 fikk landet status som kandidatland. I 2005 startet forhandlingene om medlemskap. Men i 2018 ble forhandlingene lagt på is av EU.
EU så hvordan Erdogan gradvis førte landet i mer autoritær retning. Han undergravde det demokratiske regimet, han svekket de demokratiske og menneskelige rettighetene og han fjernet mer og mer av domstolenes uavhengighet. Erdogan har likt å sammenlikne seg med «landsfaderen» Mustafa Kemal, kalt «Atatürk». Men han har gjort stor skade på livsverket til Kemal, som var et europeisert Tyrkia. Under Kemal var Tyrkia på vei inn i Europa.
Erdogan gravlegger Atatürks republikk
For EU er det litt vanskelig å forholde seg til Tyrkia når det gjelder Kypros, hvor den greske delen av øya er et medlemsland, mens den tyrkiske delen av øya står utenfor, med tyrkisk støtte. I dette ligger også det historiske fiendskapet mellom Hellas, som er medlem i EU, og Tyrkia.
Så har Erdogan gått inn i borgerkrigen i Syria, i hovedsak mot kurderne. Der har han skapt splid med NATO-landene USA og Frankrike, som har støttet seg på de kurdiske styrkene. Å få ei yttergrense for EU, som skal voktes, mellom Tyrkia og Syria, er ikke noe som EU har lyst på. I øyeblikket har han altså rollen som en slags «portvokter» som stanser de som forsøker å komme inn i EU.
Enighet
Tyrkia er et stort land med snart 85 millioner innbyggere, litt flere enn Tyskland. Det ville bli ei stormakt innenfor EU og forrykke den indre maktbalansen. Er de andre landene i EU klare for dette?
Med de fire frihetene i det indre fellesmarkedet, av varer, kapital, personer og tjenester, kunne det åpne for en strøm av tyrkiske arbeidsinnvandrere til de rikere landene, omtrent som da de østeuropeiske landene kom inn. Tyrkia har også et stort landbruk som på flere felt ville utklasse landbruket i andre land i EU med billigere varer.
Den tyrkiske økonomien er alt annet enn rede til å slippe inn i EU. Det mest synlige tegnet er den voldsomme inflasjonen. Men i de nå frosne forhandlingene med Tyrkia gjenstår det en masse kapitler som må sluttføres. Det gjelder finansiell kontroll, økonomisk politikk, pengepolitikk, skattepolitikk og krav til statsbudsjettet. Det gjelder lover om selskaper og lover om åndsverk. Tyrkia må også tilpasse seg til EU når det gjelder matvaresikkerhet, veterinærkontroll, helseforskrifter, forbrukervern og miljøkrav. Lista over krev fra EU er veldig lang.
«Jeg vil gjerne understreke en realitet. Tyrkia har ventet ved EUs inngangsdør i 50 år», sa Erdogan før han reiste til Vilnius.
Og der kommer Erdogan til å fortsette å sitte så lenge han er Tyrkias president. Før Tyrkia slipper inn i EU må landet gjennomgå grundige og smertelige endringer på mange samfunnsområder. Og så må altså noen plukke fra hverandre Erdogans autoritære politiske livsverk.
