Et fritt kjønneland!

Grånende salongsosialister husker den gang det var mulig å være opprørsk og borgerlig, politisk og individualistisk på en og samme tid.

ÅNDSMOTEN flørter igjen med kulturradikalismen . Begrepet er et fremmedord for postmoderne ungdom, men grånende salongsosialister og rødvinsbohemer husker den gang det var mulig å være opprørsk og borgerlig, politisk og individualistisk, liberal og samfunnsorientert, romantisk og framskrittsvennlig på en og samme tid. Kulturradikalere trodde på fri oppdragelse, fri kjærlighet, og det frie menneske - opplyst, myndig og ærlig - i stolt opposisjon til alle tradisjoner og institusjoner som hemmer livsutfoldelsen, særlig den seksuelle dobbeltmoralen.

Kulturradikalismen kom i bølger, og alltid knyttet til enkeltindivider. 1880- 90-tallet: Brandes, Ibsen, Jæger. 1920- 30-tallet: Hoel, Krog, Sandemose, Øverland. 1950- 60-tallet: Mykle, Axel Jensen, Bjørneboe, anarkisme, nymarxisme, studentopprør, hippiebevegelse. I dag likner den en idéhistorisk overlevning, dels på grunn av egen suksess (vi er alle «antiautoritære»), dels på grunn av egen fallitt («frigjøringen» skapte flere nye problemer, inkludert nye hemninger). Reaksjonen foreligger i form av verdikonservatisme, nymoralisme og nyreligiøsitet.

EIVIND TJØNNELAND , sprenglærd og kampglad litteraturviter, mener nye norske romaner er så fulle av selvplageri, navlebeskuelse og kristenlengsel at vi trenger kulturradikalismens fjerde fase som kur mot angstbiteriet. Som en kokett sfinx nekter han imidlertid å gi den positivt innhold. Samtidig skaper en dansk bok debatt om kulturradikalismens utfordring i dag. Her i avisa, kulturradikalismens gamle bruhode i Akersgata, betviler Eva Bratholm at fortidas kritiske engasjement kan gjenopplives uten en klar fiende: «Kjønnslivet er frigjort og vel så det.» Tjønneland svarer i Morgenbladet: Hvis folk er så fordømt frigjorte, hvorfor er vi så interessert i spørrespalter og sensasjonsoppslag om sex? Hvorfor skaper unge forfattere så mange romanfigurer med seksuelle problemer? «Vi blir faktisk ikke mer frigjorte av å lese om at bestemor har fått dildo.»

Men hvem tror det? Alle ser at det ikke er orgier i gatene, selv om media renner over av sex. Sexologer melder om synkende aktivitet også i soverommene. Problemet er ikke lenger overskudd av seksuelle spenninger, men mangel på lyst. Samtidig er forestillingen om «undertrykkelse» av «naturlig» seksualitet lagt teoretisk død. I dag blir vi ikke pirret av tanken på å fjerne tabuer og forbud. Tvert imot. Forbuden frukt smaker best. Erotikkens død er nudister som spiller volleyball.

BETYR DETTE at kulturradikalismen kan glemme kjønnslivet? Nei, den trengs nettopp for å kritisere den nye seksualmoralen . Siden slutten av syttitallet har offentligheten i stadig større grad knyttet sex til vold, overgrep, utnyttelse, fornedrelse og krenkelse. Dette negative fokus må til for å bekjempe seksualforbrytelser som før ble fortiet. Men vi har også fått et hysteri basert på uvitenhet, irrasjonalitet, seksualangst og dobbeltmoral - nettopp det Jæger, Hoel og Bjørneboe kritiserte. Enkelte snakker om nyviktorianisme for å betegne et klima der kvinner føler seg «voldtatt» av å se på skulpturer av kvinnekropper, menn får sparken av å lese Playboy i lunsjpausen, og foreldre ikke tør ta bilder av barna i badekaret av redsel for å bli tatt med «barneporno». Denne kodeksen stammer ikke fra en åpent autoritær og undertrykkende instans, men fra velment og humanitært hold. Feminismen, en bevegelse med kulturradikalt opphav, har i tjue år bekjempet alt det gale ved den seksuelle revolusjonen på seksti- og syttitallet, i allianse med konservative kristne.

EN KULTURRADIKALISME av i dag må avsløre moralismen og formynderiet bak en seksualpolitikk som snakker om likeverd og menneskeverd. Hvordan? Tjønneland har tidligere avfeid Bjørneboe som seksualprofet. Det er litt forhastet. Forordet til «Uten en tråd» er dessverre sørgelig aktuelt. Et mindre idealistisk og mer oppdatert alternativ finner vi i USA, der såkalte sex radicals forsvarer retten til seksuelt ukorrekte fantasier og praksiser, inkludert tvilsomme sjangere som stripping og pornografi. Hadde vi hatt vett og mot til å importere disse ideene her til lands, ville Tjønnelands initiativ fått sin tiltrengte substans og brodd i «kulturkampen». Det trengs. Vi har fått en tragikomisk lov mot uaktsom voldtekt. Vi får snart en lov mot seksuell trakassering, som kan gjøre det kriminelt å flørte på jobben. Og vi verner om vår særnorske pornolov, som for bare tre uker siden fikk politiet i Oslo til å storme to butikker og beslaglegge tusenvis av videoer som viser lovlig og deilig aktivitet som de fleste av oss bedriver.

Hvorfor trenger vi kulturradikalismen i dag? For å gi sex tilbake sitt gode navn og rykte. Den seksuelle frigjøringens andre fase er herved innvarslet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.