KOMMENTARER

Morten Traavik og «Sløserikommisjonen»

Et helvetes kaos

Lik det eller ei, men Morten Traavik setter fingeren rett i ubehaget ved norsk kulturpolitikk.

Iscenesetteren: Morten Traavik har skapt seg en karriere av å viske ut grensene mellom teater og virkelighet. Pågår iscenesettelsen fortsatt? Foto:Jørn H. Moen
Iscenesetteren: Morten Traavik har skapt seg en karriere av å viske ut grensene mellom teater og virkelighet. Pågår iscenesettelsen fortsatt? Foto:Jørn H. Moen Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Et helvetes kaos. Et konfliktnivå uten sidestykke i nyere norsk kulturhistorie. En profilert kunstner som hevder seg «kansellert» av Kulturrådet fordi han lager kunst om Kulturrådets bevilgninger. Glødende raseri i kommentarfeltet fra begge sider av det som for utenforstående framstår som en absurd konflikt. For å forklare hvordan i all verden det norske scenekunstmiljøet ble like eksplosivt som norsk gass i kabler nedover i Europa, må vi nesten ty til et av teaterhistoriens mest kjente verk, «Romeo og Julie».

Se for deg åpningsscenen av Baz Luhrmans glorete filmatisering fra 1996. Familiene Montague og Capulet begynner å krangle på en bensinstasjon. De kaster dritt. Det eskalerer. Etter hvert begynner de å skyte med skarpt.

På den ene siden: Aktører på det norske scenekunst-feltet. Noen er utslitt, andre er rasende. I flere år har de følt seg uthengt av Facebook-siden «Sløseriombudsmannen». Nettsiden, hvis mål det er å «granske hvordan byråkrater og politikere sløser bort dine skattepenger», legger ut løsrevne klipp fra kunstprosjekter. «Ragebait», kaller noen det. «Mobbing», sier andre. Dette, mener kunstnerne, gjør dem til enkle mål for hets og sjikane, noe de sier de har opplevd gjennom lang, lang tid. Legg til presset rundt og etterdønningene av «Ways of seeing» og to år med pandemi i et økonomisk hardt presset kunstfelt, og du har svært brennbart materiale.

På den andre siden: Morten Traavik. Ubehagets kunstner og iscenesetter. En slags Puck, hvis vi holder oss til Shakespeare-metaforer. For vanlige folk er han kanskje best kjent som «han som samarbeidet med Nord-Korea» og hans såkalte «hyperteater» utforsker gråsonene mellom iscenesettelse og realitet. Morten Traavik er en provokatør som pirker der det gjør vondt, som river av plasteret med hud, hår og skammen som følger. Og – og dette er viktig – fordi Traaviks hyperteater visker ut grensene mellom scene og virkelighet, kan det være svært vanskelig å vite hva som er «ekte» og hva som er «kunstprosjekt». Dette vet selvfølgelig resten av scenekunstfeltet.

Samtidig: Det er jo denne uforutsigbarheten som gjør det så interessant.

Vinteren 2020 inngår Traavik et samarbeid med mannen bak «Sløseriombudsmannen», Are Søberg, om teaterstykket «Sløserikommisjonen». Målet med prosjektet er, ifølge et Morgenbladet-intervju med Traavik, «å lage teatersal-versjonen av Sløseriombudsmannens Facebook-side, for å gi kjøtt og blod til alle disse virtuelle kranglene som pågår, fordi jeg mener at det i vår tid er altfor lett å skyte med skarpt bak et tastatur og forbli i skyttergraver og ekkokamre – uansett hvilken overbevisning man har».

Men resultatet er at skyttergravene bare blir dypere. Deler av scenekunstmiljøet føler seg dolket i ryggen når en av deres egne samarbeider med fienden, og den heftige krangelen som følger får konsekvenser helt inn i Ytringsfrihetskommisjonen. Samtidig er Traaviks periode med såkalt «Kunstnerskapsstøtte» i ferd med å renne ut. Han søker på ny. Får avslag, og hevder nå altså at dette er «payback» for «Sløserikommisjonen».

Hvorfor mener han dette? Jo, fordi Kulturrådet fagfellevurderer søknadene for å opprettholde armlengdes avstand til staten. Det vil si at utvalget som vurderer søknadene, som gir tilslag og avslag, tilhører samme lille scenekunst-andedam som Traavik og alle hans kritikere.

Åh, fikk han ikke støtte? Bu-fuckings-hu, har vært den rådende reaksjonen fra kulturfeltet på avslaget til Morten Traavik. Og så ramser de opp alle andre som heller ikke fikk støtte, som Pia Maria Roll og Tori Wrånes. Av 39 søknader, var det bare seks som fikk tilslag.

Jeg kan ikke si noe om kvaliteten på søknadene. Det jeg derimot kan si, er at Morten Traavik har et poeng. Om det var hans opprinnelige intensjon eller ikke: Morten Traavik setter fingeren på ubehaget i norsk kulturpolitikk.

For det ER problematisk når et helt kunstfelt er avhengige av en eneste aktør for finansiering. Det ER problematisk at denne ene aktøren sitter på en voldsom makt når det kommer til hvilke kunstprosjekter som realiseres. Og det ER problematisk at denne krangelen viser hvor utrolig sårbart dette systemet er for anklager om kameraderi og inhabilitet. Kulturrådets problem er at de rett og slett er for mektige.

Misforstå meg rett. Jeg ønsker et sterkt Kulturråd. Men jeg mener også at norsk kultur må ha flere bein å stå på. I motsetning til vanlig prosjektstøtte, gir «Kunstnerskapsstøtten» scenekunstkompanier støtte over flere år. Det gir kunstnerisk og økonomisk stabilitet i disse årene – men hva skjer når de så får avslag? Hva skjer da med oppbygging over tid, langsiktige planer og ansatte i fast jobb? Hvor skal kunstnerne henvende seg for å få realisert kunstnerskapet sitt? «Søk prosjektstøtte», sier Kulturrådet. Med andre ord: Gå tilbake til å leve fra hånd til munn. For scenekunstkompanier er dette en uholdbar situasjon. For det er knapt andre steder å gå. Joda, det er noen lokale ordninger her, og noen stiftelser der, men vi snakker om knapper og glansbilder.

Dette er et velkjent problem. Regjeringen varslet i 2021 at en tilskuddsordning for etablerte scenekunst-kompanier skal tre i kraft i 2022. Formålet med ordningen er å gi etablerte scenekunstkompanier økt økonomisk stabilitet og mulighet til forutsigbarhet. Det er bra, selv om man også her vil støte på utfordringer med å sjonglere problemstillinger rundt inhabilitet og armlengdes avstand. Men nå har det vært merkelig stille de siste månedene. Spørsmålet er vel om dette også vil gå i oppløsning i gassledningene nedover Europa.

En tredje løsning er selvfølgelig private penger. Selv om det ikke er uproblematisk det heller, burde det vært langt mer av det på scenekunstfeltet.

Så hva skjer nå? Traavik kan ikke klage på utvalgets vurdering, men han kan klage på saksbehandlingsfeil. Selve Rådet, Kulturrådets øverste organ, kan også på eget initiativ velge å oppheve avslaget, men da må de finne pengene et annet sted. Dette er lite sannsynlig.

Samtidig fortsetter Traaviks prosjekt å spinne. For, som han sier i NRK-dokumentaren «Prosjekt Sløseri»: «Det er jo ikke ferdig. Dette prosjektet pågår fortsatt. Det som skjer på scenen, det vi tar opp med kamera, det vi viser for publikum i en teatersal, det er jo bare jorden. Men selve prosjektet er solen. Som forestillingen kretser rundt. Solen er alt som skjer i folks hode, som skjer med folks oppførsel og reaksjonsmønstre når de blir konfrontert med ideen om «Sløserikommisjonen».

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer